PROGRESJON: Min foreløpige progresjon fra motivasjon til endt trening kan spores ved hjelp av denne illustrasjonen. Illustrasjon: Istock

Rulleskihelvetet

KOMMENTAR: Lubben nerd på 36 år skal av en eller annen grunn gå Birkebeinerrennet.

Publisert Sist oppdatert

Det er en del år siden Birkebeinerrittet var utsolgt. I en tid der DN skrev mer om trening enn bank, og der hver eneste finansinstitusjon sendte medarbeidere på 54 kilometer med teambuilding. Hundretusener av kroner ble brukt på alt fra ski, staver, kondomdresser og energidrikke.

Det utviklet et stigma rundt selve Birkebeinerrennet; det ble en slags manndomsprøve man måtte igjennom for å kunne skryte til kundene at "siden jeg klarte merket skal jeg da klare denne dealen." Det gjorde samtidig denne skituren til noe usmakelig for en del andre, som følte det ekstreme presset i media og blant utøverne ikke gjorde annet positivt enn å tømme Bærum for folk en helg i året.

Men så fikk finanseliten smaken på sykling, triatlon og ultraløping. Nå er du ikke mann før du har løpt opp Gaustadtoppen, syklet ned igjen og svømt 14 mil rett til dagens første møte. Og det er jo flaks for meg. For når alle andre er ferdig, tenkte jeg at det kanskje var blitt min tur til å slite meg over fjellet til Lillehammer.

Og som den nerden jeg er har jeg satt igang dette  prosjektet med en god dose identifisering av problemer, sett på mulige løsninger, og laget en plan. Som den gode nerden jeg er, var det en selvfølge å ta i bruk de elektroniske hjelpemidlene jeg kunne, og jag har etterhvert blitt relativt motivert av klokken fra fitbit som stadig maser om at jeg må gå mer, samt vekten fra samme leverandør som stadig maser om jeg må veie mindre. Legg til stadig mas fra en svoger som allerede har merket, og som derfor skal gå birken i år "helt uten press" og en hjelpsom (men, jeg mistenker skadefro) kone.

"Klønete, slitsomt og livsfarlig" er nærere sannheten.

I tillegg til diverse duppeditter, har jeg også gått til innkjøp av både sykkel og rulleski. For hvor vanskelig kan det egentlig være å gå på rulleski? Jeg har jo en del turer i fjellet bak meg, riktignok for en del år og kilo siden, og riktignok aldri i preparerte løyper. Svaret på spørsmålet fikk jeg på min første treningstur, da jeg ikke klarte å holde følge med seksåringen på sykkel ved siden av, og samtidig så ut som en lett blanding av bambi og hovedkarakteren i spillet QWOP.

Foreløpig har de "lange koselige treningsturene på rulleski, kanskje et par timer", ikke materialisert seg. "Klønete, slitsomt og livsfarlig" er nærere sannheten. Min trøst får være at jeg i det minste er godt synlig i min signalgule hjelm og refleksvest, slik at alle lett kan se hvor uatletisk og ukoordinert jeg er. Men det er visstnok rulleski som skal til for å klare birken, ihvertfall ifølge DN-artikler fra 2012. 

Men, har man satt seg mål, må man nesten gjennomføre. Og ved å bruke en variasjon av Scrum og mentale tickets til meg selv har det vært lettere å identifisere de umiddelbare problemene og samtidig sette oppnåelige korttidsmål. Ikke dø, som var mål nr. èn, er unnagjort og det er over til neste sprint i denne fasen.   

For ordens skyld, mitt mål med birken er å fullføre. Underordnet det, ligger det et hemmelig mål om å komme inn på under seks timer, siden det var tiden min svoger satte første gangen han gikk.

Overleve er vel kanskje fellesnevneren for alle satte mål. Følg med videre mot min undergang, som skjer 18 mars 2017.

Jan Birkeland er redaktør i Computerworld og PC World.