Å tenke utenfor boksen – mer enn en klisje?

Å tenke utenfor boksen – mer enn en klisje?

Vi er inne i en tid hvor innovasjon og nytenking ser ut til å få mer plass på agendaen.

Norge 6.0, REMIX (det nye arbeidslivet), statens digitaliseringsråd, entreprenørpriser, såkornfond, crowdsourcing&funding, hackathons, innovasjonsseminarer og kurs; alt dette er eksempler på at mye skjer og at mange engasjerer seg i innovasjon. Det er både viktig og bra at vi ser ut til å øke fokus og innsats på dette området.

Det å tenke utenfor boksen er et uttrykk som blir brukt i mange sammenhenger, men som ofte forblir mer ord enn handling. Ikke få bedrifter sliter med å utvikle og realisere nytenking i praksis. Vi har en tendens til å falle ned i kjente og oppgåtte spor. Hvor mange av oss har ikke vært på samlinger eller workshoper hvor vi entusiastisk har pratet om at vi må tenke mer utenfor boksen og at vi må våge mer. Men, det er ikke så ofte at denne entusiasmen settes ut i livet når man er tilbake i hverdagen igjen. Hvorfor er det slik ?

Jeg vil ikke belyse alle vinklinger av denne problemstillingen, men trekke frem noen elementer som jeg mener er viktige. Det jeg ønsker å rette fokus på, er vår personlige evne og vilje til å tenke utenfor boksen samt hvilket klima vi har i norsk arbeidsliv for å gjøre dette.

På mange måter har vi grunn til å være stolte av vår historie som entreprenører og innovatører i Norge. Vi har bevist at vi får det til over tid og i ulike sammenhenger. Samtidig er det forbedringspotensialer. Det jeg savner er at vi ser verdien i å endre helt enkle tankesett, samhandlingsformer og arbeidsmetoder som vil bidra til nytenking. Endringer vi kan gjøre uten store investeringer og ressursbruk. Dette fordrer at man utnytter muligheter og handlingsrom, og at man er villig til å ta personlig risiko. Her finner vi barrierer og hindringer til at det i realiteten tenkes for lite utenfor boksen.

Det å ta et steg av gangen kan være både fornuftig og riktig fremgangsmåte for å implementere nye ting. Likeledes det å pilotere for å lære og justere underveis. Samtidig må det ikke bli en unnskyldning for å la være å tenke de store tankene. Vi må unngå at nytenkning begrenses av at tradisjonell tenkning får dominere alt for tidlig i prosessen. Dersom formålet er å finne minste motstands vei, eller det er å få en sak gjennom i bedriftens ledergruppe/styre, lønner det seg muligens å være taktisk. Er ambisjonen derimot nytenking og innovasjon, så må man utfordre bestående sannheter.

Kanskje har vi blitt for opptatt av det jeg vil kalle en «best practise»-tankegang? Med det mener jeg at de fleste av oss helst vil gjøre ting korrekt og i henhold til det man tror forventes. Gjerne basert på analyser, konsulentanbefalinger og konsepter/teorier som mange andre benytter. Det blir ikke unikt og innovativt hvis «best-practise» er utgangspunktet for hvor man legger listen.

Slik jeg ser det, har vi ikke det beste klimaet i norsk arbeidsliv for å ta risiko, hverken organisasjonsmessig eller på det personlige plan. Kanskje er det kulturelle aspekter knyttet til dette? Kanskje premieres vi ikke for nytenking og dristighet i så mange miljøer? Eller er vi rett og slett ikke «sultne» nok? Kan det også være at «best-practise»-kulturen kommer inn? I forhold til det sistnevnte, så er fokus mer på å gjøre tingene riktig enn å gjøre de riktige tingene. Ser man på kollektive samhandlingsmønstre, så har lederteam en tendens til å være ganske homogent sammensatt. Kanskje basert på en rekrutteringsfilosofi som er tradisjonell og trygghetsorientert innen flere sektorer. Ledere og styremedlemmer har en viktig pådriverrolle i forhold til at organisasjonen de representerer. Det er langt fra sikkert at saksmengde og arbeidsformen i leder- og styremøter er tilpasset i så måte. Dette forsterker utfordringen med å tenke utenfor boksen.

Hva kan vi gjøre for å skape bedre klima for nytenking og innovasjon? En hel del. Vi behøver ikke vente på finansiell support, et nytt mandat eller teknologisk kompetanse som vi ikke har. Etter min mening så tenker vi for likt og utfordrer hverandre for lite. Vi må støtte de som utfordrer, og ikke utestenge dem fra det gode selskap. Det er i samhandlingen mellom mennesker at nyskapende ideer fødes og dør. Desto mer vi deler erfaringer om hva som må til for å lykkes, jo mere øker sjansen for at vi endrer kultur og suksesskriteria i norsk arbeidsliv. La oss starte med å dempe «best-practise»-kultur til fordel for «ut-av-boksen»-kultur.

Les om: