Testing: The Black Team

Første gang jeg hørte om IBMs fryktede Black Team var på åttitallet. Programmernes skrekk – de elsket å finne feil. Ofte på kreativt vis.

Publisert Sist oppdatert

Historiene jeg hørte, var at IBMs Black Team besto av testerne fra Helvete. Her var de mest misogyne, asosiale og ondsinnede ansatte som IBM ikke sparket, men "forfremmet" til testere. Den største gleden for disse smådjevlene var å få systemer til å krasje. Et sted leste jeg at en av dem hadde klart å ødelegge en stormaskin. Det var det stolteste øyeblikket i hans karrière.

Det siste skal være sant. Black Team eksisterte, men var ikke satt sammen av sosiopater. Derimot av de flinkeste til å teste.

På sekstitallet var en datamaskin diger, dyr og krevde en hel avdeling fagfolk for å fungere. Datamaskiner ble nøye konstruert og bygget opp med egne deler laget til formålet. Operativsystemet og alle applikasjonene ble utviklet fra scratch.

Kundene kjøpte ikke en maskin, operativsystem og applikasjoner. De kjøpte en løsning. Og da spiller det ikke noen rolle hvor feilen ligger, om noe galt skjer. Systemet fungerer ikke, og kundene tålte ikke at noe var feil.

Ikke som i dag, hvor vi har vent oss til ustabile operativsystemer og kranglete applikasjoner. Eller kanskje det er blitt bedre, for testing ble gjenoppdaget midt på 2000-tallet.

IBM tapte mye penger på hver eneste feil som kundene opplevde, og innførte et rigid testregime med de beste testerne. De aller beste havnet der du vet. Navnet Black Team kommer av at teamet etter hvert begynte å oppføre seg uIBMsk, altså ikke lenger fulgte kleskoden. IBM var på den tiden befolket av herrer i mørke dresser, hvite skjorter og slips, og av kvinner i tekkelige kjoler og med perlekjede rundt halsen.

Først tok testerne av seg slipset, så kastet de jakka og endte opp med å gå i svarte klær. Flere steder nevnes det også at mange anla bart, som de satt og tvinnet i triumf mens de dissekerte koden og programmereren sto ved siden av, knekt som menneske.

Den historien som best viser hvor grundig Black Team jobbet, er om utvikleren som hadde programmert en båndstasjon. En sånn kjøleskapstor kasse med to store hjul som roterer hit og dit. Du har sett det på film.

Programmereren hadde gjennomtestet koden gang på gang, visstnok også fått matematisk bekreftet at den var feilfri. Og the Black Team gikk på med krum hals, den ene etter den andre, uten å finne den minste feil eller funksjonssvikt.

Inntil den dagen båndstasjonen skulle presenteres i all offentlighet. Da var det en fra Black Team som i siste liten kjørte et program som spolte båndet så fort det gikk.

Programmereren var trygg på at båndet ikke ville ryke eller noe annet gå galt. Og det var riktig, men så ble båndet hurtigspolt den andre veien. Uten noe uhell.

Men så viste det seg at båndstasjonen vippet bittelitt når båndet stanset. Og jo mere båndet ble spolt, jo mere beveget kjøleskapet seg. Blek måtte programmereren, og alle andre, se at maskinen vippet mer og mer. For til slutt å gå overende med et brak.

The Black Team hadde beregnet og funnet hvordan de kunne få til harmoniske svingninger, som når du får en huske til å svinge fortere og fortere. Ingen hadde tenkt på noe slikt. Annet enn verdens mest fryktede test-team.

Dagens testere er også gjerne utviklere og omvendt. Nå samarbeider de og gjør hverandre bedre, forhåpningsvis. Du kan lese om litt andre testmetoder på neste side.