SÅNN: Slik skal det se ut. Legg merke til at stavene ikke er for korte. Illustrasjon: iStock

Ut på tur, aldri struktur

KOMMENTAR: Drømmen om birken fortsetter, og etter et sykdomsavbrudd er vi tilbake i rulleskisporet. Denne gang med innpåslitne sports-folk, våt asfalt, utstyrsdepresjonen og doping.

Publisert Sist oppdatert

Lier, åtte grader og regn. Jeg stirrer ned i asfalten og forbanner meg selv nok en gang. Etter timevis med trening glir jeg grasiøst forbi syklister og joggende, med lette stavtak og god gli (rull?). Det er scenarioet jeg spiller i hodet mitt, i realiteten ser jeg ut som en multihandicappet dansk fyllik; en fare for alle som tør begi seg ut på sykkelstien denne dagen. Jeg registrerer at jeg sikler, og er rimelig sikker på at den ene skia har mistet begge hjulene når jeg tryna i bakken bak meg.

– Du har for korte staver!

En mann, med to stoppeklokker, treningstights og pannebånd står der i veien og skriker til meg. Jeg stopper opp for å forsikre meg om at det ikke er dehydreringen som spiller meg et puss, og det står virkelig en mann der og skriker til meg. Med stoppeklokker. Uten ski.

Det blir bare til at jeg nikker og sikler.

– Javel? Får jeg presset ut. Mens jeg stirrer i vantro kommer denne herremannen over og begynner å ramse opp ting jeg gjør galt. Kort fortalt, jeg gjør alt galt. Det viser seg at han er her for å trene med sønnen sin. Og når jeg sier trene mener jeg ta tiden på han når han går opp lierbakkene. Jeg forsøker å slå av en prat; vise min interesse for den tydelige ekspertisen denne mannen med stoppeklokkene har. Men det blir bare til at jeg nikker og sikler.

Han begynner å skrike igjen. Denne gangen ikke til meg, men til det lokomotivet av en sønn som kommer opp bakken. Sjelden har jeg sett noe mer grasiøst og kraftfullt, og jeg måper når han flyr forbi.

– 20 sekunder saktere enn forrige gang, roper mannen med stoppeklokkene. Guttungen stopper opp, ser ikke spesielt sliten ut, og ser nysgjerrig på meg. Før også han begynner å forklare hva jeg gjør feil, nå med demonstrasjon av hvordan det skal gjøres.

– Du har for korte staver, sier han også, før de setter seg i bilen, kjører ned Lierbakkene for å gå opp en gang til.  I det minste står jeg igjen med en forståelse og forklaring på hvorfor jeg ikke er toppidrettsutøver. For korte staver.

Som en gjennomsnittlig it-nerd har jeg hverken garasjen eller garderoben fullt av skiutsyr. Og nå som snøen visstnok skal dukke opp snart, må jeg begynne å tenke på innkjøp. Om du noensinne har vurdert å bare begynne med langrenn for moro skyld, bare gå birken på kødd, kan det være greit å forstå de økonomiske følgene. For den samme prisen kunne jeg like greit stroppet to Macbook Pro på beina og satt i vei over fjellet.

For den samme prisen kunne jeg like greit stroppet to Macbook Pro på beina.

Det viser seg nemlig at det finnes tilsvarende ski-nerder der ute, som fnyser av mine ideer om utstyr, slik jeg fnyser av ferdigbyggede pc-er og proprietær programvare. Det jeg trodde skulle bli en enkel affære; kjøpe et par ski, viser seg å kreve en doktorgrad i både fysikk og meteorologi. Det er forskjell på snø og snø, og blir det to grader varmere i været kan du like så godt kaste de skia du bruker nå rett i dass. Du må ha pulver, klister, riller, profil, klisterpulver, strykejern og helst en smørebuss. Jeg vurderte også å gå med noe som heter felle-ski, der det ligger et slags dødt dyr midt under skia som skal hjelpe deg i oppoverbakkene, men fikk raskt beskjed om at det var på par med å kjøpe seg en spill-pc med atom-prosessor, og kjøre IOS. 

Da hjelper det lite at jeg har tilbragt de siste seks ukene med å hoste opp en lunge hver natt, og ethvert forsøk på trening har endt med meg på dødens rand. Jeg er rimelig sikker, nesten 100 prosent, på at jeg har fått astma. Og da er det kun astmamedisin som hjelper, og sikkert kun via en slik forstøver som Sundby brukte. Jammen har jeg ikke blitt veldig tørr på leppene også, får vel finne meg en tilfeldig italiensk krem jeg kan bruke. Jeg kjøper gjerne brukt, om noen kjenner noen som ikke vil ha denne kremen lenger.

Det velkjente gulrot-prinsippet kan fungere godt som motivasjon på tøffe dager. Foreløpig er gulroten ikke annet enn ren og skjær overlevelse, men så har man da, i full offentlighet, forpliktet seg til å gå en skitur i vinter. Så gulroten blir å ikke feile når alle ser på. Om du skal feile i noe, gjør det på privaten. 

Og kjøp lengre staver.

Jan Birkeland er redaktør i Computerworld og PC World. Den første delen av hans personlige Birkebeiner-saga finner du her: Rulleskihelvetet.