Kommunikasjon i flere kanaler

Kommunikasjon i flere kanaler

Jeg hadde en fæl opplevelse rett før sommerferien. Jeg skulle holde en presentasjon, men foran meg satt det en forsamling der de fleste var fullt opptatt med sine bærbare datamaskiner. Å få øyenkontakt var bare å glemme.
Deltagerne sjekket aksjekurser, surfet etter de siste nyheter, sendte epost, hva vet jeg. I alle fall ble jeg helt slått ut, mistet konsentrasjonen, halsen ble trang, stemmen anspent, spontaniteten forsvant. Vanligvis raser tiden av gårde, denne gang så jeg frem til å avslutte.

De fleste bærbare er nå utstyrt med trådløst kort. De fleste hoteller og konferansesteder tilbyr trådløst samband. Dette er en helt ny situasjon for oss foredragsholdere.

På Wall Street Journals konferanse "All Things Digital" tidligere i år valgte arrangøren å koble ned det trådløse nettet i salen, så de som satt der ikke fikk drive med epost, lese nyheter og skrive sine blogger.

Det ble ramaskrik. Å skru ned nettet ble karakterisert som "a very retrograde move". I visse kretser er retrograde et alvorlig skjellsord, det betyr å skru klokken tilbake. Pc-bruk kan ødelegge enhver konferanse. Oppmerksomheten og konsentrasjonen forsvinner.

Linda Stone, høyt plassert sjef hos Apple, har satt ord på dette: Continuous partial attention. Kontinuerlig delvis oppmerksomhet. Folk deler sin oppmerksomhet på to kanaler: Det som foregår inne i rommet og det som skjer i verden utenfor.

I og med at det skjer så mye spennende hele tiden, kan det som blir sagt i rommet fort få andre prioritet. Tilhørerne er i gang med å surfe, lese og skrive - og med et halvt øre hører de etter om foredragsholderen sier noe interessant.

Å forsøke seg på en lengre tankerekke blir håpløst, foredragsholderen må presentere "soundbites" på 30 sekunder for å skape oppmerksomhet. "Snuttifisering" heter det på TV. 

Å holde foredrag er toveiskommunikasjon. Hvis publikum ikke henger med, oppfatter jeg det straks. Går det bra, blir jeg inspirert av at deltagerne lytter aktivt. Jeg blir sliten av alt annet. Hvis jeg setter på en cd og begynner å skrive, forsvinner musikken helt for meg, jeg legger ikke en gang merke til at den har tatt slutt.

Det er moro å gå på teater og konsert i friluft, men også der blir oppmerksomheten delt. Det er synd på skuespillerne og sangerne, de må konkurrere med flymaskiner, fugler, småbarn og piknikkurver. Og ofte også med lyset. Teater virker best i mørke der bare scenen er opplyst og suger alles blikk til seg. Publikum sitter stille og konsentrert (er de ikke det kan man høre det straks, de hoster og beveger seg hele tiden). Det er vel derfor rockemusikerne skrur opp volumet, så folk blir nødt til å høre etter, også med magen.

Kontinuerlig delvis oppmerksomhet. Det hevdes at ungdommen av i dag klarer å håndtere en masse informasjon som strømmer ut og inn gjennom flere kanaler. At de har større båndbredde enn oss som er vokst opp i en annen tid.

For dem blir det stillestående å fokusere på bare én strøm. Er det derfor de mest populære fjernsynsseriene vever sammen en rekke historier som foregår samtidig, i rykk og napp? Å fortelle bare én historie fra begynnelse til slutt holder ikke lenger.

De som protesterte mot at det trådløse nettet ble koblet ned på WSJ-konferansen brukte to argumenter. Det ene var at det er effektivt å finne og lese bakgrunnsinfo om det tema foredragsholderen er i gang med. De får mer ut av presentasjonen på denne måten.

Det andre argumentet var at folk i dag ønsker å være "always on", de kan ikke tenke seg å være avskåret fra å kommunisere med kolleger, venner og familie i flere timer, helt til pausen. (Hva gjør de når de er på kino eller padletur?)

Det er mulig at vi er kommet til et vannskille, at "always on" vil bety dyptgående endringer i hva det vil si å delta på konferanser. Kanskje er dette et aldersfenomen, en generasjonskløft?

Fortell meg hvor gammel du er, så skal jeg si deg hva du mener. Vel, hva sier du?

hidas@online.no