DEN FØRSTE: Den første datamaskinen i hjemmet het optimistisk nok New Brain. Slik ble den presentert i avisen 10. september 1983. (Foto: Toralv Østvang)

Hjelp, pappa har fått datamaskin!

Vi går tre tiår tilbake i tid og ser på hvordan det var å få en datamaskin i huset for første gang. Er det noen som kjenner seg igjen?

Vi skriver 1983. Undertegnede var fortsatt dagspressejournalist og skrev for det meste om alt annet enn datateknologi. Men den første hjemmedata-maskinen – som vi kalte det den gang – var kommet i hus, for teknologiinteressen var stor.

Så stor at jeg denne høsten så smått begynte å skrive  litt om IT. Jeg opprettet en ukentlig «EDB-spalte» i avisen jeg jobbet i, Arbeiderbladet. Og siden jeg arbeidet mye som deskjournalist på kveldstid, hadde jeg litt ledig tid på dagtid. Datainteressen presset på  og jeg begynte så smått å ta noen frilansoppdrag for årets nykommer på det norske avismarkedet, en amerikansk-eid avis som het Computerworld.

Dette skulle besegle min yrkeskarriere for de neste 30 årene.

Men la oss gå tilbake til denne høstdagen i 1983 og se hvordan jeg – angivelig gjennom min den gang nesten fem år gamle sønn Kristoffer – så for meg IT-fremtiden. Artikkelen som følger, sto på trykk i lørdagsutgaven av Arbeiderbladet 10. september 1983.

– Hjelp, pappa har fått datamaskin

Nå er data-alderen kommet hjem til oss. Pappa har kjøpt seg data-maskin. Mamma klager fælt over pappa nå. Han er «data-mann» halve natta. Om dagen er han trøtt og sluntrer unna husarbeidet. Dessuten bruker han en masse penger på data-blader. Altfor mye, sier mamma.

Data-alderen kom brått inn i hjemmet vår her en lørdag for en tid siden. Mamma var på jobb og da drog pappa’n min med seg meg og lillesøster’n min på en data-messe på Sjølyst.

Og så sa pappa plutselig at «det messe-tilbudet kan jeg ikke gå forbi!» Dermed ringte han til mamma og sa at han var «nødt til å kjøpe seg en datamaskin». Hva mamma svarte vet jeg ikke. Ikke det at det spilte noen rolle. For datamaskin skulle det bli – og datamaskin ble det!

Etter den dagen er alt blitt mye annerledes.

«Huff, denne forferdelige data-alderen», sier mamma når pappa forsover seg om morgenen fordi han har programmert halve natta.

«Er ikke data-alderen spennede?» spør pappa.

Spør du meg, så tror jeg nok jeg vil holde med pappa litt. For han har lært meg å telle på datamaskinen. Og det synes jeg er spennende. Ja, og så har jeg lært å skrive navnet mitt. Fornavnet, i hvert fall. Pappa lager et lite program, og når jeg skriver navnet mitt, så kommer det tusen ganger på skjermen. Minst!

Nyttig?

«Folk på jobben spør meg om datamaskinen er til noe nytte», sa pappa ved middagsbordet her om dagen. «Ja, da må du vel bare si det som det er – at det er et leketøy!» sa mamma. Hun lo litt da hun sa det.

Men pappa lo ikke. Han så tvert imot litt sur ut. Slik han er når mamma og han krangler om datamaskinen.

«Den kommer til å bli nyttig, jo. Bare jeg lærer å bruke den. Men det tar tid. Minst ett år hvis man ikke går på kurs, sto det i et data-blad her om dagen», så pappa.

Da sa mamma at det var godt hun forlengst hadde innsett at datamaskinen verken kunne kontrollere kaffekokingen, varsle når blomstene trenger vann, regulerer romtemperaturen eller slå på TV’n når Ettermiddagsnytt begynner.

«Akkurat», svarte pappa. «I framtida, når den blir koblet til annet utstyr, kan den nok gjøre mye slikt. Dessuten er det jo så mange som blander sammen begrepene datamaskin og robot. Men de får nok snart merke hva dét er for noe, også. For i løpet av en 10-12 år kommer «hjemme-roboten»til å være like vanlig som hjemme-datamaskinen er i ferd med å bli nå. Dét leste jeg nylig i TU-Data», sa pappa. 

Han tror visst ingen kan motsi ham når han viser til slike tidsskrifter.

«Verre enn Bratterud og bibelen hans», sa mamma ved en anledning – men det var det visst ikke meningen jeg skulle høre.

Enige likevel

Nå pleier data-diskusjonene til mamma og pappa å ende med at de sier de ikke er så uenige likevel. Mamma pleier å innrømme at hun ikke er så imot datateknologien innerst inne – hun er bare så redd for at pappa skal bli helfrelst og fullstendig miste motforestillingene.

1984: Ett år er gått siden artikkelen ble skrevet. Pappa er blitt ordentlig datajournalist og får nye datamaskiner til test. (Foto: Toralv Østvang)

Og pappa sier at han naturligvis ikke er blind for farene ved data-teknologien. Men det er viktig at folk nå prøver å skaffe seg litt peiling på data, sier han. «Og det går an å gjøre det uten å havne blant de «teknikk-frelste menn» som fører oss mot det «data-styrte samfunn», fortsetter han – og tilføyer gjerne noe om å holde «bakkekontakten» og om «myke verdier» (det er visst lillesøster’n min og meg, det).

«Programmeringssyken»

A propos bakkekontakten. Her om dagen mistet pappa den. Han hadde sittet en tre timers tid og skrevet av et data-program, og så trykket han visst på feil tast slik at alt forsvant. Da sa han mange ord som jeg ikke får lov å si.

Dagen etter fant mamma fram et av data-bladene hans der hun hadde sett en artikkel om «programmeringssyken» som var i ferd med å bre seg som en farsott i kjølvannet av hjemme-datamaskinene.

Søvnløshet, konsentrasjonsvansker – dvs. mangel på evne til konsentrere seg om annet enn spørsmålet om «hvorfor programmet mitt ikke virker som det skal» – fysisk forfall etter hvert som friluftslivet blir en saga blott og endelig en vanvittig mani på data-spill er noen av de farene som truer pappa, sa mamma.

Hva gjør den?

Hva pappa bruker datamaskinen til? Tja, den som egentlig visste det. Innerst inne tror jeg ikke at han er helt sikkert på det selv, engang.  Han sitter der – time etter time, kveld etter kveld, natt etter natt – og trykker på tastene. Når vi spør ham hva han holder på med, svarer han bare at han programmerer. Hva og hvorfor får vi sjelden høre noe om. Dét kommer visst av at det er så vanskelig å få programmene til å virke som de skal.

Men han viser oss jo noen av og til. Nylig brukte han to dager på å lage et program til å fylle ut tippekupongen etter. «Å slå med terning i fem minutter ville ha gjort samme nytten», sa mamma. 

Og telefonregisteret som han har lagd med numrene til alle venner og bekjente, tar det så lang tid å spille inn fra kassettspilleren at mamma rekker å ringe dem alle før pappa har funnet det første nummeret.

Ja, og så har pappa kjøpt noe han kaller et «tekstbehandlingsprogram» som gjør at han kan bruke datamaskinen som en super-avansert skrivemaskin. Problemet er bare at han ikke har hatt råd til å kjøpe noen skriver ennå, så han får ikke teksten lenger enn til TV-skjermen. «Og den kan du jo ikke sende i posten!» sier mamma.

Ole Brumm

Ja, nå vet dere litt om hvordan det er å få en datamaskin i huset. Vi skal nok venne oss til det etter hvert, som mamma sier.

Men selv om mye er blitt forandret, så leser pappa fortsatt Ole Brumm og Albert Åberg for meg på sengekanten om kvelden. «Dét kommer vi aldri til å overlate til noen datamaskin!» har han lovet meg.