Ut med disken, inn med SSD

Apple har aldri vært særlig glad i å la kundene rote inne i datamaskinene sine.

Både tap av garanti og risiko for støt og til og med eksplosjon ble brukt som trussel mot dem som ønsket å åpne den opprinnelige Macintosh-en, som kom for 30 år siden. Den hadde CRT-skjerm med høy spenning innebygd i den integrerte maskinen.

iMac-ene fra nyere tid er også integrerte maskiner, med datamaskin-komponentene innebygd i lcd-skjermen. Men her er det nok større fare for at det er maskinen som blir skadet enn brukeren dersom man skulle ønske å gjøre endringer i innmaten på egenhånd.

To verdener

Noen Mac-brukere jobber i miljøer der man ved selvsyn kan se hvor mye åpenhet det praktiseres hos enkelte andre leverandører. HPs arbeidsstasjon Z1 er et godt eksempel – denne kan du lese en test av på side 24.

HP Z1 er bygd etter samme prinsipp som iMac, med datamaskinen integrert i skjermen. Men HP har lagt til rette for at brukeren enkelt skal kunne åpne maskinen og skifte ut sentrale komponenter selv.

Likheter i utseendet, altså, men så ulike som de kan få blitt når det gjelder tilgang til innmaten. I en iMac er det lett å skifte minnebrikker selv, men det er alt.

Vi er fristet til å kalle den ene maskinen for designkunst og den andre for ingeniørkunst.

Komponent-skifte

Behovet for å skifte komponenter oppstår når en pc har fått noen år på baken. En tre-fire-fem år gammel iMac er fortsatt en ypperlig pc som sikkert vil kunne brukes til mange krevende oppgaver i flere år til. Men det er noen komponenter som blir gamle raskere enn andre. Ikke fordi de blir mer slitt, men fordi de er mer teknologisk foreldet.

Selv har jeg en 27-tommers iMac som blir fire år gammel i april – kjøpt våren 2010. Ifølge Apples versjonsnummerering er det en «sen 2009»-modell, den tilhører produksjonsserien som ble lansert i oktober 2009 og ble produsert frem til juli 2010. Maskinen er en midt-på-treet-konfigurasjon. Litt treg for spilling, men fortsatt helt ok til bildebehandling og videoredigering, selv om jeg under testing av de nyeste modellene naturligvis må vedgå at verden er kommet et stykke videre på disse fire årene.

Fra disk til SSD

Den største flaskehalsen er disken, en to-terabyte 3,5-tommers Hitachi-disk som representerte kjempe-kapasitet da maskinen var ny, men som mer og mer føles som sirup. Aller verst er den når maskinen skal startes opp. Oppstarten har jeg i senere tid klokket til nærmere tre og et halv minutt, som oppleves som en evighet.

Det var med tungt hjerte jeg til slutt bestemte meg for å bytte ut harddisken med en SSD-enhet. En 240 gigabyte Sandisk Extreme II SSD er liten sammenlignet med en to-terabyte disk. Men en fire-terabyte ekstern FireWire 800-disk til litt over 2000 kroner var et greit plaster på såret. Denne iMac-årgangen støtter dessverre ikke to viktige fornyelser som kjøpere av nye Mac-er har glede av: USB 3.0 og Thunderbolt.

Så var beslutningen tatt. Med PC World-redaksjonens maskinvare-guru Clas Mehus i førersetet satte vi i gang en prosess som slett ikke var lett, men heller ikke uoverkommelig, selv om det ble noen vel spennende opplevelser underveis.

Denne typen operasjoner krever en god oppskrift. Heldigvis er det flere å finne på nettet. Vi har gode erfaringer med nettstedet iFixit, som kaller seg selv et globalt samfunn av folk som hjelper hverandre å reparere ting.

iFixit-oppskriften for å bytte fra disk til SSD med denne iMac-årgangen, finner du her.

Oppstarten var enklere enn vi hadde ventet. Glassplaten som dekker lcd-skjermen og rammen rundt, ser ut til å være umulig å få løs, men med riktig verktøy er det veldig lett. Glasset er festet med et antall magneter, og med en eller annen sugekopp-anordning er det bare å løfte glasset ut. Noen sier de har greid seg med et kredittkort.

Vi har ikke plass til å gå i detalj her om hele prosessen – sjekk iFixit-oppskriften. De største problemene underveis var noen veldig tynne kabler med spinkle kabelfester som det er fort gjort å ødelegge hvis man løfter ut lcd-skjermen for fort. En hjelpende hånd er nyttig.

iMac har en ekstra temperatursensor knyttet til den interne disken.

Hvis man ikke passer på å kortslutte denne, kan man risikere at viftene etterpå vil gå på full hastighet hele tiden. Denne kortsluttet vi gjennom å bruke viftekontakt fra en gammel pc som vi koblet til sensorledningen i iMac-en og videre kapslet inn i elektrotape for at det ikke skulle løsne eller komme i kontakt med andre komponenter. Elektrotape har bedre holdbarhet enn vanlig tape - spesielt i varme omgivelser.

Vi kom vel i havn med prosjektet og opplevde en fantastisk forbedring av ytelsen til iMac-en, i hvert fall på en del operasjoner.

Oppstartstiden er nå redusert til vel 20 sekunder, og en del programmer, for eksempel Photoshop, starter på en brøkdel av tiden.

Apple har også egentlig begrenset støtten av SSD-er under OS X til sine egne. En konsekvens av dette er at Trim-teknologien som skal gjøre at SSD-en etter en viss tids bruk fortsatt leverer topp ytelse ikke blir aktivert. Dette kan løses gjennom gratisappen Trim Enabler, som kan lastes ned her . Apple har altså støtte for Trim-funksjonen i OS X-operativsystemet, men bare for SSD-ene de selv leverer maskinene sine med.