Illustrasjon: iStock

DIGITALE STØTTEHJUL: Mens andre land ofte har vært flinke til å bruke offentlige prosjekter til å innovere, har det offentlige Norge sovet godt og lenge i timen, skriver kronikkforfatter. Illustrasjon: iStock

Fortgang eller gangsperre

KRONIKK: Om offentlig sektor i verdens lykkeligste land, og litt om informasjonsteknologiens reise fra støttehjul til drivhjul.

Onsdag forrige uken inviterte Oslo kommune til et lederseminar om digitalisering for 300 ledere på Rådhuset, og mente med det å gi et tydelig signal til sine ledere om at de kan forvente støtte i den digitale transformasjonen vår hovedstad står overfor. I invitasjonen kom det frem at byrådet nå ønsket å få fortgang på dette arbeidet.

Fortgang? Smak litt på ordet. Det er 16 år siden Dataforeningen avholdt sin første digitaliseringskonferanse, og det blir fristende å spørre hvor mange konferanser som må til før offentlig sektor våkner?

Som daværende styreleder sa jeg fra talerstolen i 2001 at vi bare har sett begynnelsen av en digital revolusjon som kommer til å endre alle bransjer, også offentlig sektor. På disse årene har lite skjedd. Hvor har det blitt av de som skulle kviste løypa og vise vei?

Noe har gått alvorlig feil, dette er ikke fortgang, men gangsperre!

Mens Norge omstilles går digitaliseringen i offentlig sektor for tregt og styringen er for svak. Noen må slå i bordet og si at digitalisering - transformasjonen fra it som støtteverktøy til drivhjul - betyr at vi må tenke nytt både når det gjelder mål, midler, organisering og prosesser. Det betyr for de fleste en radikal endring i perspektiv. For å lykkes med denne transformasjonen er det nødvendig å utvikle digitale tankemodeller og ferdigheter, lære seg nye innovasjonsmetoder og omfavne nye former for lederskap. Digital innovasjon handler om å lede på nye måter og utnytte nye teknologiske muligheter!

Jeg var nylig i Kina med Erna Solberg og Monica Mæland, og så en bevisst satsning som skapte resultater. Vi trenger en like kraftfull satsing på teknologi og smarte prosesser om vi virkelig ønsker å fremstå attraktive i en global kunnskapsøkonomi. Dagens strategi preges av masse tomme ord uten innhold. Pjatt holder ikke. Vi må bli bedre. Mye bedre!

Den naturlige løsningen er å invitere inn en dirigent, en nasjonal ti-sjef. Norge har slik jeg ser det et skrikende behov for en leder som samordner og legger forholdene til rette for å tenke på tvers av departementale siloer. Denne rollen skulle Difi-sjefen tatt, men dagens fart er for puslete, målene for vage og implementeringen for lite ambisiøs.

Når årets valgkamp snart ruller i gang må vi kunne forvente økt politisk aksept for verdien av en sterk ikt-næring.

Bildet er ikke helsvart, det finnes definitivt lyspunkter. Både Statens Lånekasse og Statens innkrevingssentral i Mo i Rana (SI) har fått det til. Dette er eksempler på at en offentlig etat kan hente inn mange hundre millioner i ekstra gevinst, ved å bruke moderne teknologi – fordi de samtidig har passet på å samordne på tvers av ulike registre. SI henter data fra skatteregisteret, vognregisteret, aksjeregisteret og flere. Kommer du inn som skyldner i systemet deres, kan du være sikker på at innkrevingssentralen ender opp med penga. Intelligent systemintegrasjonen gjør det mulig. Der har de innsett at effektivitet og produktivitet må jobbes fram. Det må være noen som er villige til å blåse i hornet og si at «dette skal vi jobbe med» og «dette er målet vårt», der har både SI og Lånekassa vært flinke.

Norge har i dag til sammen 2,7 millioner arbeidstakere. Av disse arbeider over 30 prosent i offentlig sektor, dette er dobbelt så mange som i de fleste andre sammenlignbare land. Et av Norges største problem er manglende evne til å ta affære. Det er for mange småkonger innenfor de ulike etatene, som på død og liv skal ha sin egen løsning. De sitter på uendelig mye kompetanse, men er for lite dyktige til å samordne seg over fylkes- og departementsgrenser. Dermed blir kompetansen utnyttet for dårlig, og verdifull informasjon ikke brukt. Den visner på rot.

Mens andre land ofte har vært flinke til å bruke offentlige prosjekter til å innovere, har det offentlige Norge sovet godt og lenge i timen. Ingen har tatt sentrale, helhetlige grep, og norske offentlige ansatte føler i altfor liten grad et personlig ansvar for de enorme beløpene som søles bort på elendig håndverk.

«Det er over tusen år siden Norge vart samla til eit rike. Men for ikt i offentleg sektor er det framleis nessekongene som rår», sa daværende fornyingsminister Heidi Grande Røys i 2009, det gjelder dessverre fortsatt.

Når årets valgkamp snart ruller i gang må vi kunne forvente økt politisk aksept for verdien av en sterk ikt-næring i Norge. Potensialet for nyskaping og bedret service er enormt, og etterslepet trist langt. Derfor er vi tross alt positive til Oslo byråds oppvåkningskonferanse.

Kun ved å tenke nye tanker, tørre nye grep og teste ut nye løsninger vil vi skape et Norge der vi kan håpe på arbeid til alle, et trygt arbeidsliv, en god skole for alle som vil lære, en trygg alderdom og et klimavennlig samfunn.

Truls Berg er anvsarlig redaktør i Innomag, administrerende direktør i Inspirator og leder av Open Innovation Lab of Norway.