BESTANDIG: Rent silisiumglass viser seg å kunne lagre data lengre enn noen kunne tenkt seg. (Foto: Hitachi)

Langtidslagring: 300 millioner år

Ekstremt bestandig lagringsmetode basert på silisiumglass er demonstrert.

Publisert Sist oppdatert

Lagringsselskapet Hitachi har annonsert at de i samarbeid med Universitetet i Kyoto har demonstrert et nytt lagringsmedium for binære data. Mediet er basert på silisiumglass, et ekstremt bestandig materiale. Forskerne anslår at mediet vil kunne vare i 300 millioner år, og at det tåler opptil 1000 grader Celsius i opptil to timer.

Dataene skrives inn i glasset i 100 separate sjikt. Med denne teknikken har forskerne oppnådd en datatetthet på 1,5 gigabytes per kvadrattomme, noe som tilsvarer datatettheten på en Blu-ray-plate.

Laser og mikroskop

Dataene skrives inn i glasset i prikkmønstre ved hjelp av en laser. Ved å manipulere laserens fokuseringspunkt, klarer forskerne å kontrollere hvor dypt inn i glasset prikkene preges. Deretter kan laseren re-fokuseres i en annen dybde, og slik dannes sjiktene i mediet. Hitachi opplyser at avstanden mellom disse skrive-sjiktene er på 60 mikrometer, eller drøyt halve diameteren til et gjennomsnittlig menneskehår.

For å lese dataene som er preget inn i silisiumglasset, brukes et optisk mikroskop. Også her utnyttes forskjellige fokusavstander, for å kunne lese ett spesifikt sjikt i glasset. Her har forskerne hittil støtt på problemer, fordi pregingen i nærliggende datasjikt forstyrrer lesingen. Denne støyen har forskerne eliminert ved å utvikle en støykansellerende lesealgoritme. Takket være denne algoritmen, har forskerne bekreftet at de har oppnådd en feilrate i lesingen («read signal error rate») på mindre enn 10 -3, noe som er en standard for praktiske anvendelser.

Langtidslagring

Vi har lenge visst at dataalderen ikke har hatt noen pålitelige teknikker for lagring av data i riktig lang tid. Magnetiske medier som disker og magnetbånd sliter med både en fare for at de magnetiske partiklene på mediet kan reversere polariteten over tid, i tillegg til at stoffet de magnetiske partiklene er festet til, kan ødelegges over tid. Begge faktorene gjør at disse lagringsmediene har en begrenset levetid, noe som for eksempel kringkasterne for lengst har begynt å slite med. NRKs arkiver har for eksempel i flere år hatt et prosjekt gående for å digitalisere gamle videoopptak før mediene de er lagret på rett og slett går i stykker.

I samfunnet forøvrig er det mange andre plasser vi trenger riktig lang lagringstid for informasjonen vi genererer. Å bevare dokumentasjon i digital form for ettertiden er viktig – se bare hvor mye av vår kunnskap om livet for noen hundre år siden er basert på skrevne kilder som har overlevd fram til i dag. I denne sammenhengen er trygg lagring i tusener av år ønskelig.

Til sist har vi som forbrukere også et behov for langvarig lagring. Det er ikke sikkert at alle de digitale bildene og filmene som vi i dag lagrer på harddisker vil vare så lenge som noen få årtier engang. Det betyr at det slett ikke er sikkert at barne- og oldebarna våre vil kunne få se hvordan vi levde våre liv, slik vi som lever nå har kunnet se bildene til våre egne forgjengere.

300 millioner år?

De fleste av oss sliter når vi står overfor tall som er fryktelig store eller små. Da mister vi kontakten med størrelsene, og klarer ikke å ta inn over oss hva tallet beskriver. 300 millioner år er et slikt stort tall, så la oss for eksempel se på statusen var for jorda for 300 millioner år siden:

Dette er ifølge Wikipedia slutten av den geologiske perioden Karbon. Da ble det siste superkontinentet på jorda– Pangea – dannet, og landdyrene hadde utviklet ryggrad. Dette er om lag 70 millioner år før dinosaurene utviklet seg.

Eller sagt på en annen måte: Dersom du lagrer feriebildene dine på en plate av det nye mediet, er du sikret at dine tipp-tipp-tipp- (fyll inn med 12 999 995 flere tipp-er her) –oldebarn fremdeles kan kose seg med bildene dine fra Tenerife-turen i 2015.