Magre Wallis rir igjen

Magre Wallis rir igjen

Er du luta lei av å holde en stor pc-park ajour? Har du oppdaget hva det koster? Det blir dyrt og sårbart når pc-ene står både her og både der og har ulik innmat.
Du kan slanke deg til et sunnere liv hvis du går over til tynne klienter. Du kan velge mellom to ganske ulike modeller, den ene server- og den andre nettleser-basert.

Som Mrs Wallis Simpson sa det til de fremmøtte journalister: "En kvinne kan aldri bli tynn nok og rik nok". Sånn er det også med pc-er, ikke sant?

Den server-baserte modellen har vært populær i noen år. De to variantene er Citrix MetaFrame og Microsoft Terminal Server. Fordi løsningene er 100% proprietære og de to produsentene deler et voksende marked mellom seg, koster det flesk.

Kundene må betale lisens for hver pc og server og de må teste skalerbarheten, applikasjon for applikasjon. Har en bedrift mange applikasjoner som forandrer seg hyppig, kan det bli v-e-e-e-ldig dyrt.

Teknisk sett er server-baserte klienter lett å forstå. Klientdelen av applikasjonene kjøres på egne servere (blant fagfolk "serverfarmer") som sender bitene i brukerdialogen til pc-ene der de blir vist frem. De tastetrykk og museklikk som brukerne gjør, sendes den andre veien.

Så lenge brukerdialogen dreier seg om tekst og tall, trengs det ikke mye båndbredde for å få det til. For brukerne oppleves dialogen eksakt lik en ekte Windows-dialog. Alt de kan gjøre på en Windows PC, kan de gjøre her - bortsett fra å tegne kompliserte figurer og lignende tungt fordøyelige saker.

Som oftest kan applikasjoner som er utviklet for tykke klienter rulles ut med få eller ingen modifikasjoner på tynne klienter. Det er vanskelig å si i forkant hvor mange pc-er en server klarer å betjene med korte nok svarstider, det er avhengig av situasjonen og må prøves ut. Server-baserte løsninger egner seg for utrulling i én organisasjon, ikke så godt på tvers av flere. Dette er ingen billig løsning med utstyr og programvare, men den sparer menneskekostnader og øker stabiliteten. It-avdelingene liker modellen fordi de får bedre grep på det tekniske landskapet.

I den andre modellen har brukerne bare en nettleser å ty til når de skal komme til sine applikasjoner. En nettleser gir ikke like "rike" muligheter som en Windows-dialog, fordi bare en beskrivelse av bitene i dialogen blir sendt til pc-ene og gjenskapt der gjennom et primitivt verktøy, html. Dette funker utmerket i enkle situasjoner som å bestille bøker eller reiser, men kan bli en tung hemsko når oppgaven er komplisert saksbehandling eller lignende. Da kommer nettlesere ofte til kort.

Nettleser-modellen bygger på åpent tilgjengelig programvare, man binder seg ikke til en leverandør. Modellen er derfor billigere enn den server-baserte og kan etableres på tvers av bedrifter. Alle som har en nettleser kan få tilgang til applikasjoner som er koblet til nettet hvis applikasjonens eier tillater det. Som oftest virker denne modellen bedre enn den server-baserte når det ikke er nok båndbredde for alle, og betyr færre sikkerhetsmessige utfordringer.

Men den aller viktigste forskjellen er skalerbarheten: Et nesten ubegrenset antall brukere kan anvende en applikasjon som er utviklet for å brukes over internettet eller et intranett. Derimot blir det atskillig mer problematisk hvis en bedrift har en applikasjon som allerede er laget for Windows og ønsker å tilby dén via nettlesere. Da må man designe noe helt nytt.

De to tynnklient-modellene er ganske ulike, det er god plass til en hybrid mellom dem. Avstanden vil minke med den såkalte RIA-modellen (Rich Internet Application) som snart blir introdusert av bl.a. Macromedia, IBM og Microsoft. RIA vil tilby fordelene av begge modeller - rik dialog, åpent og meget skalerbart teknisk miljø og lave kostnader.

RIA er i en tidlig, proprietær fase av utviklingen, derfor gjelder regelen om å smøre seg med tålmodighet. Så blir gleden ekstra stor når den kommer.