Med ansvar for å dele

Med ansvar for å dele

DND: Helse er som penger. Jo lenger tid det tar å få nødvendig informasjon, jo dårligere utfall blir det.

Av Peter Flem, IT Specialist IBM og leder av Faggruppen Cloud Computing i DnD

Vi opplever finanskrise, sult, tsunami, jordskjelv og oversvømmelse. Selv i 2012 har vi ikke teknologi til å forutse og forhindre naturens vrede, men er det noe vi har teknologi til så er det å modernisere og effektivisere sykehus og omsorgstjenesten.

Lørdag 3. mars i fjor skrev statsminister Jens Stoltenberg (Ap) en artikkel i Aftenposten der han blant annet skriver: ”Den omsorg vi gir våre eldre må gjenspeile hvordan vi selv ønsker å leve våre liv, og hva vi selv ønsker i vår alderdom”.

Selv om ikke alle er gamle og pleietrengende så skjer det at vi også blir syke og da gir det dårlig livskvalitet og måtte vente dager, uker eller måneder for å få riktig behandling, fordi legen, spesialisten eller sykehuset ikke har riktig informasjon på oss.

Den 1.januar 2012 tredde samhandlingsloven i kraft hvor en av lovendringene sier ”Det er den ene av to lovendringer som ligger i bunn for samhandlingsreformen, hvor målet er å få bedre samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.”

Spesialhelsetjenesten innbefatter fritt sykehusvalg, men hvor fritt er det valget hvis deling av pasientopplysninger må sendes på telefax, en cd eller i posten. Sist gang personopplysningsloven ble endret var i 2009 (Lovdata). Den neste store endringen bør komme med at det bør gis tillatelse til å spore demente med GPS, men når det skjer vet ingen, selv om presset er der. Men å ha en personopplysningslov som kanskje blir endret hvert tredje eller femte år i forhold til behovet, vil være altfor lite fleksibel i forhold til den digitale utviklingen som skjer nesten fra dag til dag. Med globalisering, sykeopphold i utlandet, Cloud Computing og fri tjenesteflyt over landegrensene vil ikke vårt firkantede syn på personvern være bærekraftig i et digitalt samfunn.

Men det rare er at vi har tilpasset oss godt i forhold til overvåkning ellers i samfunnet. I Dagbladet 07.juni 2007 kan vi lese ”Vi vil overvåkes mer”, da er vi for eksempel positiv til fingeravtrykk- og irisavlesning ved grensekontroller og flyplasser. Samme avis skriver også ”Tre av fire synes det bør tillates mer overvåkning, hvis det bidrar til et tryggere samfunn.” Og et tryggere samfunn må jo også være å få riktig diagnose stilt på alle sykehus, fordi man har god samhandling av pasientopplysninger.

Vi har en personopplysningslov som ble vedtatt14. april 2000 og trådte i kraft 1. januar 2001, men vi lever i 2012 med en teknologisk utvikling som endrer seg med utrolig fart. ”Formålet med denne loven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger.” Men hvilken beskyttelse er det å hindre demente og eldre å gå med GPS som ville gitt dem frihet og verdighet?

Hvis man ser helt bort fra de astronomiske besparelsene som omsorgteknologien kan gi oss, måtte jo livskvaliteten til hvert enkelt menneske være så viktig at man begynner å ta innover seg viktigheten med å endre jussen til fordel for modernisering og effektivisering.

Det store paradokse er jo at enkeltpersoner legger ut mer opplysninger om seg selv på Facebook enn hva mange pasientjournaler har om samme person. Det er hvis allment akseptert, men når vi skal bruke personopplysninger for å redde liv og helse da settes hele byråkratiet inn og samme person må lide på grunn av dårlig eller ingen samhandling av pasientopplysninger som er nødvendige der og da. Helse er som penger. Jo lenger tid det tar å få riktige opplysninger jo dårligere utfall blir det av det man ønsker å oppnå.

Vi i IT-bransjen kjenner Moore’s lov som sier at antall transistorer dobler seg på samme areal hver 24. måned. Kanskje vi burde overføre en lignende lov til helse-og omsorgsbransjen, hvor det burde kreves modernisering hver 24. måned for å imøtekomme fremtidens krav til helsetjeneste. Men modernisering uten samhandling av informasjon virker på meg i 2012 som en direkte selvmotsigelse. Selv NATO har forstått dette og har gått fra ”Need-to-know” til ”Responsibility-to-share” og det handler om å overleve i krig, men jamen handler det om å overleve i helsevesenet vårt også.