Mobil eHelse - revolusjon eller hype?

Mobil eHelse - revolusjon eller hype?

Er norsk helsevesen klar for neste IT-bølge eller er det forbrukerne som blir de første til å ta i bruk teknologien?

Av Nino Lo Cascio, forretningsutvikler, EDB ErgoGroup

Tidligere i år ble en ny type mobil overvåkningsløsning godkjent for bruk i helsevesenet i USA. Den lar leger få enkel tilgang til MR- og CT-bilder på sin iPhone. Bildene er av god nok oppløsning til at legene kan foreta diagnoser uten selv å være tilstede på sykehuset. I San Diego har helse-IT-selskapet Sotera utviklet et armbånd som overvåker vitale pasientdata – som blodtrykk, hjerterytme eller aktivitetsnivå – og sender trådløse alarmer til legen ved gitte grenseverdier. Hos AT&T utvikles det "smarte tøfler" med trykksensorer som oppdager forandring i brukerens gange som indikerer at noe er galt – og som da kan varsle nærmeste pleier eller pårørende.

Dette er bare et tilfeldig utplukk fra de utallige mobile helseløsningene (mHelse) som nå flommer inn på markedet. De nevnte eksemplene utnytter relativt kjent teknologi på nye måter – og endrer på hvordan helsetjenester typisk leveres og kvalitetssikres i dag. Morgendagens beste prosesser prøves ut – og potensialet er stort for forbedringer i forhold til brukervennlighet og nærhet til pasientene. I så måte har trådløsteknologiene i seg radikal, transformativ kraft for bransjen. Mange hevder at dette vil skje i større grad enn med internetts inntreden i sektoren. Ulike web-løsninger rykket ved, men endret i realiteten ikke maktbalansen mellom leger og pasienter. På en helt ny måte kan mHelse gi vesentlig bedre tilgjengelighet til helsetjenester for alle – når som helst og hvor som helst, forandre pasientforløp på og mellom helseinstitusjoner og gi innbyggerne de helseverktøyene de trenger til egen mestring og forebygging.

«Mobile helsetjenester» fikk i tillegg en ny dimensjon da man nylig kunne lese at Ford og Toyota bygger inn helsesensorer i sine nyeste biler – blant annet for å kunne måle tettheten av spesifikke pollen utenfor bilen eller glukosenivåer hos sjåføren. Kort sagt har mobilitet raskt blitt ett av de hotteste temaene innen helsesektoren – spydspisset av en myriade smartphone-apps og trådløse internett-tilknyttede sensorer.

Naturlig skepsis i helsevesenet

Hvordan vil slike muligheter tas i mot og utnyttes i norsk helsevesen? Et helsevesen som allerede er hardt prøvet i forhold til langdryge fusjonsprosesser så vel som økonomiske og ressursmessige utfordringer? Og som i lengre tid har slitt med å utnytte IT fullt ut i egne prosesser. Et helsevesen som sannsynligvis fortsatt vil være primært fokusert de kommende årene på å benytte IT til å bedre kvaliteten og samhandlingen internt – og mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Hvordan vil man stille seg til nok en bølge IT-muligheter før de forrige generasjonene løsninger er fordøyd..? Og der de nye løsningene ofte vil tas i bruk av pasientene selv utenfor deres kontroll..?

Det er lett å tenke at mange i bransjen vil være skeptiske i utgangspunktet: Man kan forvente argumenter som at man mister viktig «ansikt-til-ansikt» tid med pasienten. At mengden informasjon som spyttes ut fra slike mHelse-løsninger vil bli overveldende for dem som skal tolke det ( – og kan man stole på den..?). Sikkerheten generelt i slike konsepter vil naturlig nok bli et tema. For ikke å snakke om at man i tillegg kanskje får en ny bølge «cyberkondere» som kan underbygge sin frykt med data fra tilfeldige iPhone-apps... «Nei, dette er ikke en utvikling vi ønsker! » og ”Når mHelse hype-støvet legger seg, vil de tradisjonelle metodene våre fortsatt gjelde!”

Trussel eller mulighet?

Samtidig er mHelse noe som brukerne faktisk ønsker og uansett kommer til å ta i bruk. Både for egen del – og som pårørende. Billige og lett tilgjengelige mHelse-løsninger vil spres i befolkningen i årene som kommer enten helsesektoren ønsker det eller ikke. Dette kan åpne dørene for nye aktører som legger til rette for en helt annen grad av selvbetjening for sine pasienter og brukere – typisk understøttet av mHelse. Mens andre nok sikkert vil forsøke å sette en stopper for utviklingen ved å peke på (til dels særnorske) juridiske begrensninger når det gjelder for eksempel håndtering av sensitiv informasjon. Det er usikkert om dette er en strategi som vil holde over tid, ettersom brukerne ser på dette som egen informasjon – og gjerne også deler den med andre (ref PatientsLikeMe etc).

Men man kan også lett se for seg at innovative ressurspersoner i sektoren utforsker de nye mulighetene internt og i samhandlingen med pasienter og primærhelsetjenesten. Det står ikke på de teknologiske verktøyene og IT-bransjen – eller på pasientenes vilje til å prøve dem ut. Innen pleie og omsorg kan såkalte "smarte hus" med varslingsløsninger bistå kommunene med prioritering og fokus for underbemannet hjemmehjelp - og minne pleietrengende på medisininntak, egentrening og avtaler.

Uansett må man forholde seg til et lovverk i Norge som ikke uten videre er tilpasset disse mulighetene. For eksempel vil sporingsløsninger for demente og barn være i en juridisk gråsone selv om det beviselig er nyttig – og familie og pårørende ønsker det aldri så mye. Og ettersom man får erfaringer med mHelse-piloter i ulike sammenhenger på sykehus, innen pleie og omsorg og for pasienter hjemme, må vi dessuten anta at myndighetskontrollen og -reguleringen med tiden øker snarere enn åpner opp for stadig flere mHelse-konsepter. Vil utviklingen av mHelse stagges på samme måte som eHelse – der mange føler at man har blitt hengende etter i Norge?

Demografiske utfordringer

Noe som er helt klart, er at de demografiske utfordringene som treffer samfunnet vårt med full tyngde om få år vil gi en voldsom økning i pasientgrupper som lever lenge med kroniske lidelser. Sektoren, myndigheter og leverandører vil tvinges til å komme frem til løsninger der pasienten involveres i langt større grad enn det som er tilfelle i dag. Dette gjelder både i forhold til selvbetjening innen forebygging, behandling og pleie og i forhold til nærhet til helsevesenet.

Helse kan ikke sees på som et sett isolerte profesjoner i en slik pasientsentrisk tilnærming – og det er heller ikke noe som kun ivaretas på et legekontor eller et sykehus. Kombinasjonen av tilgjengelighet, brukervennlighet og pris gjør mobile løsninger ideelle som verktøy i så måte.

De tidlige erfaringene man har høstet med mHelse-løsninger i USA er dessuten at mange pasienter er mer villige til å forandre livsstil for å forbedre helsen når de kan overvåke konsekvensene av sine handlinger i realtid selv. En lege kan snakke til han blir blå i ansiktet om endring av kosthold og treningsopplegg, men kalde, harde faktatall ser ut til å lettere motivere pasienten.

Tør vi gjette på at det er her - innen forebyggende helse - at mobile helseløsninger først får skikkelig fotfeste?