Historien om den lille hjelperen

Den første PDAen jeg kan huske beskrevet, er selve boken i Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Den med «Don't panic» i brukervennlig skrift på lokket. Et elektronisk oppslagsverk som dessverre bare fantes i forfatteren Douglas Adams' fantasi. På syttitallet kom mikroprosessoren og ga oss relativt små datamaskiner som du kunne ha på pulten, kalkulatorer, spillapparater, oversettingsmaskiner i lommeformat og andre enheter med ett bestemt formål.

PDAen var nødt til å bli oppfunnet; den var jo blitt beskrevet i litteraturen (Av Isaac Asimov i 1956 og av Tor Åge Bringsværd i 1968 med «Kodemus, eller Datamaskinen som tenkte at hva faen» og mange flere), og mikroprosessoren gjorde den mulig.

Hvis vi definerer en PDA som en håndholdt datamaskin til generelt bruk, når så da den første dagens lys?

I 1975 fikk inderen Pitroda patent i USA på et apparat han kalte «elektronisk dagbok», ifølge Evan Koblentz som er redaktør av Computer Collector Newsletter. Det ble laget en prototyp med klokke og kalender og tekstmelding ved forhåndsinnstilt alarm. Den kom aldri i produksjon, og Pitroda dro tilbake til India. Da kom tilbake til USA i 1991 oppdaget han han at «PDAer» var i bruk, og vant i en rettssak lisenserstatninger fra Casio, HP, Radio Shack, Sharp og Texas Instruments.

Den første

I 1976 kom det et apparat for oversettelse på det amerikanske markedet, LK-3000. Den var på størrelse med en VHS-kassett, hadde 33 taster og et 16 tegns LED display. Applikasjonene, som oversetterprogram, kalkulator og notatblokk kom på egne innstikkskort. Lagringskapasiteten i notatblokken var 1 000 tegn. I 1989 overtok Nixdorf rettighetene og satte sitt eget navn på den. I 1980 var den offisiell oversettelsesenhet for både sommer- og vinter-olympiadene. Men det er vanskelig å kalle den en generell datamaskin.

Evan Koblentz mener den første PDAen kom fra Toshiba i 1978, LC-833 Memo Note 30. Den var på størrelse med dagens PDA og kunne lagre telefonnummer og korte notater. Enheten var basert på et patent to tidligere studenter fikk i 1977 på en «elektronisk lommekatalog». Flere lisensierte samme patent; Tandy, Casio, Sharp og Sony blant andre.

Men egentlig var ikke dette generelle datamaskiner som kunne programmeres med nyttige applikasjoner. Det var og ble avanserte kalkulatorer som kunne vise bokstaver i et lite display, og som hadde litt minne du kunne putte data i. Det fantes heller ingen programmer fra tredjeparts utviklere.

Alt i hånden

All verdens håndholdte enheter kom på markedet ut over åttitallet; input-enheter for selgere, strekkodelesere, notat-kalkulatorer, adressebøker og spillmaskiner som Nintendo Gameboy og Atari Lynx, som var først ute med en grafisk fargeskjerm. Stort sett var det snakk om spesialiserte enheter som kunne gjøre noe mer enn én ting. Men det ble stadig oftere snakket og skrevet om håndholdte datamaskiner.

Det ble forsket hos Xerox, Apple, Microsoft, HP, Casio, Sony og mange andre kjente bedrifter i og utenfor databransjen på teknologier for håndholdt bruk. Teknologier som trykkfølsomme skjermer, skriftgjenkjenning – talegjenkjenning også for den saks skyld, små lagringsenheter, programmeringsspråk og mange andre deler av det som skulle til for å lage en ekte håndholdt, lommebasert datamaskin.

Engelsk suksess

Den første Psion Organiser ble lansert i 1984, og langt inn på nittitallet var Psions håndholdte populære i Europa. Psion lagde i utgangspunktet spill og nytteprogrammer for Sinclair datamaskiner; små og enkle enheter som brukte TV som display. Den første Psion-maskinen var av lommekalkulatortypen og solgte ikke stort, heller ikke oppfølgeren Organiser II. Men med Series 3 i 1991 kom revolusjonen.

Psion 3 var kanskje den første brukbare PDAen. Den kom med database, tekstbehandling, adressebok, regneark, verdensur og annen programvare. Programmeringsspråket OPL (Organiser Programming Language) tillot mange tredjeparts applikasjoner. Etter hvert ble den utstyrt med mikrofon for lydopptak og I/O-port for å kunne kobles til skriver og modem.

Psion solgte totalt rundt 1,5 millioner enheter og la ned produksjonen for noen år siden. Da hadde operativsystemet Epoc for lengst begynt å interessere produsenter av mobiltelefoner. Nokia, Ericsson, Motorola og andre startet Symbian og overtok Psions operativsystem, som nå etter videreutvikling er kjent som nettopp SymbianOS.

Men Psion-eventyret foregikk i Europa. På den andre siden av Atlanteren hadde Apple fem prosjekter på håndholdte datamaskiner gående i parallell. Til slutt falt selskapet ned på Newton, som de samarbeidet med Sharp om, og skrinla de fire andre. Som med det meste av lanseringer fra Apple fikk Newton enorm interesse. Newton dukket opp i tegneserier og TV-programmer, som Saturday Night Live og Simpsons.

Apple igjen

«Personal Digital Assistant» – det var Apple som lanserte begrepet med sin MessagePad; Newton var nemlig navnet på operativsystemet. Men det er som Newton denne PDAen ble kjent så lenge den levde, fra 1993 til 1999. Og egentlig var den ikke ment å bli noen PDA, men en helt ny type datamaskin. Apples ledelse så for seg en enhet hvor for eksempel en arkitekt kunne skisse opp en innredningsplan i et bygg, for så å overføre den til et CAD-system og mange andre fremtidsrettede bruksområder.

Det ble med et ganske så lekkert brukergrensesnitt, trykkfølsom skjerm og pennbasert input. Interessant nok ba utviklerne bak Newton markedsavdelingen tone ned håndskriftsgjenkjenningen som ikke var altfor god, men vi vet hvordan markedsavdelinger er, ikke sant?

Det opprinnelige programmeringsspråket Dylan var en Lisp-variant. Kjennskap til Lisp var ikke spesielt utbredt, heller ikke blant Apples egne utviklere. (Du vet hvordan du kjenner igjen maskinen til en Lisp-programmerer? 8- og 9-tastene er mest slitt – red. anm). Det kraftige språket, som var ti år tidligere ute enn Microsofts «managed code», ble erstattet av Newtonscript. Flerfoldige programmerere rundt omkring brukte dette, tross en hårreisende pris på utviklingsverktøyene, til å lage mange applikasjoner som fortsatt er tilgjengelige for nedlasting på Internett.

Datamodellen til Newton gjorde det vanskelig å synkronisere mot andre systemer. Data ble lagret i objektorienterte databaser kalt «soups». Suppene med data kunne fritt aksesseres av alle applikasjoner, slik at en adresse kunne brukes av kalenderen, for eksempel. Revolusjonerende, men ikke mulig å synkronisere med Macer og PCer med sine mer hierarkiske strukturer.

Smarttelefonen

Noe som la grunnlaget for suksessen Palm Pilot. Den lille enheten (på størrelse med skjermen til Newton) var konstruert nettopp for å være en forlengelse av PCen. Eller Macen, for den saks skyld. Den så dagens lys i 1996, men må vente noen ord på ytterligere omtale; i 1994 lanserte nemlig IBM den første smarttelefonen.

IBM laget Simon for teleselskapet BellSouth. Det var en dings på rundt 20 x 6 x 4 centimeter som veide litt over en halv kilo, markedsført som en personlig kommunikator med PIM-funksjoner (Personal Information Manager), CCmail for epost, telefaks, personsøker og mobiltelefon. Kortlevd, men den pekte på hva som skulle komme. Interessant nok ble IBM-ansatte instruert til å ikke kalle enheten en PDA.

Noe Palm også ville unngå. Ved pre-lanseringen av Palm Pilot i 1995 insisterte grunnleggerne av Palm, Jeff Hawkings og Donna Dubinsky på at den ikke skulle kalles PDA. Den var en «pocket computer». Poenget var at den var forbundet med PCen.

Hawkings og Dubinsky skulle senere bryte med Palm og starte Handspring, en konkurrent som lagde PDAer basert på Palm OS, og med til dels bedre egenskaper enn Palm. Handspring introduserte tilleggskort til PDA, som enten ga mer minne, kommunikasjon eller andre egenskaper. Handspring begynte også å bygge enheter med mobiltelefon innebygget, og for et par år siden kjøpte Palm Handspring. Palms Treo-modeller er i utgangspunktet basert på Handsprings design.

En vinner

Mene hva man vil om Psion og Newton, men Palm tok markedet med storm. Palm Pilot 1000 i 1996 gjorde tingene sine som annonsert; den hadde kalender, notatblokk, adressebok og alt en PIM skal ha, og den synkroniserte med tilsvarende programvare på PC. Det har Palm fortsatt med; Word-dokumenter, Excel-regneark, e-post, notater, avtaler, adresser og alt som en PDA brukes til, synkroniserer godt med Windows-PCer, og opp til våre dager bedre enn Microsofts egne PDA-operativsystemer.

Palm var lett og elegant og ble betjent med penn. Paradoksalt nok er pennen noe mange oppgir som grunn til ikke å ville ta den i bruk. Flere typer tastaturløsninger er kommet til, uten at noen form for standard har satt seg. Verken hos Palm eller andre PDA-produsenter. Palm ble raskt størst på PDA, og var det i nesten ti år.

For Microsoft satt ikke stille og lot konkurrentene få et nytt marked uten kamp. Windows CE ble lansert sent i 1996, og skulle ha flere bruksområder, som PDA og smarte telefoner, men også forskjellige apparater i form av innebygget system (embedded system). Arbeidet begynte med WinPad i 1992, men enkelte deler av teknologien ble utviklet allerede i 1990.

WinPad skulle ifølge Microsoft endre måten brukerne jobbet med Windows på. Den var pennbasert og skulle gjenkjenne håndskrift, og operativsystemet var 16-bit på x86-plattform. Rundt 1994 hadde Microsoft syv av verdens største PC- og elektronikkprodusenter med på laget. Blant andre Compaq, Motorola og Sharp.

Microsoft kommer

Men det viste seg at maskinarkitekturen til WinPad ikke klarte å dra rundt oppgavene programvaren skulle håndtere. Heller ikke batteriteknologien hang med. Så høsten 1994 ble WinPad skrinlagt.

Parallelt med WinPad-prosjektet ble det i Microsoft jobbet med et prosjekt som var mindre kjent; Pulsar. Konseptet var å skape en trådløs enhet som skulle være generell og rettet mot forbrukere. Den skulle ha begrensede input-funksjoner, bare noen få knapper, og være betydelig enklere å håndtere enn datidens PC. Men forskning og tilbakemeldinger fra fokusgrupper viste at det ikke var noe marked for en slik enhet.

Prosjektet ble skrinlagt, men Microsoft mente å være på rett vei. Ikke minst viste Apples Newton og Psions Organiser at det var en viss etterspørsel etter håndholdte datamaskiner. i 1994 ble teamene som hadde jobbet med WinPad og Pulsar slått sammen. Gruppen fikk navnet Pegasus, og i september 1996 så Windows CE 1.0 dagens lys.

Seks maskinvareprodusenter hadde inngått avtale om å lage enheter etter Microsofts spesifikasjoner: Størrelsen skulle maksimalt være 18x10x2,5 centimeter, vekten under en halv kilo, LCD-skjerm på 480*240 punkter og fire gråtoner og så videre. Casio og NEC var først ute med CE-enheter i november 1996, mens Compaq, HP, LG og Philips fulgte utover året etter.

Som Palm, ville heller ikke Microsoft bruke begrepet «PDA». Det skulle hete «PC Companion». Noe svært få brød seg om. Til å begynne med var PDAer basert på Windows CE tyngre, hadde kortere batterilevetid og var langsommere enn Palm-modellene. Dette har endret seg, og dagens PDAer – og smarte telefoner – med Windows Mobile 5 hevder seg i konkurransen og spiser andeler av PDA-markedet.

Linux også

Hvordan Windows CE gikk fra versjon 1.0 via Pocket PC og Windows Mobile 2003 for Pocket PC er en for lang og kronglete historie til å ta med her. Noe av det viktigste som skjedde langs denne veien, var nok at .Net-rammeverket ble lagt over på Microsoft-utstyrte PDAer. Det gjør det relativt enklere å programmere for Windows Mobile enn Palm-plattformen.

En annen plattform som også skal være relativt enkel å programmere for, i alle fall hvis du bruker C++, er PDA-verdenens mørke hest; Linux. Vi har ikke sett så mange PDAer med Linux som operativsystem i Norge eller resten av Europa, men i Asia har det vært en viss suksess. Da med Norges fremste bidrag til PDA-verdenen, Trolltechs Qtopia.

Foruten flere relativt ukjente produsenter for oss i Europa, har Sharp flere modeller Zaurus PDAer og Motorola har fire telefonmodeller med Qtopia. Disse skal kunne programmeres på samme vis som hvis du bruker programvarebiblioteket Qt til utvikling på Windows, Mac eller Linux.

Hvordan ferden går videre for PDAen er ikke greit å spå. Enkelte mener den vil forsvinne til fordel for den «smarte» telefonen. Andre ikke. Men at Microsoft vil ha betydning blir nesten et understatement nå som til og med Palm leverer Treo-enheter med Windows Mobile.