Når tiden opphører

Når tiden opphører

For fire uker siden skrev jeg her om "kontinuerlig delvis oppmerksomhet" og en vond opplevelse. Jeg skulle holde et foredrag, men tilhørerne var bare opptatt av sine pc-er. Innlegget traff mange hjemme, så la oss fortsette diskusjonen.
Donald Knuth, professor emeritus ved Stanford universitetet og den viktigste forskeren innen informasjonsvitenskap i mange decennier, skriver på sitt nettsted: "Jeg har vært en lykkelig mann siden 1. januar 1990 da jeg sluttet å ha epost-adresse. Jeg hadde brukt epost siden 1975, og 15 år er mer enn nok. Epost er fantastisk for folk hvis rolle i livet er å være på overflaten. Ikke for meg, min rolle er å gå så dypt som mulig. Det jeg gjør krever mange timer av studier og uavbrutt konsentrasjon."

Knuth ber folk som vil ham noe om å sende brev. Hans sekretær sorterer posten, Knuth besvarer saker av interesse i "batch modus", det vil si hver tredje måned. Han siterer Umberto Eco: 8Jeg har ikke lenger en epost-adresse. Jeg er så gammel at mitt mål er blitt å ikke motta meldinger. 

Saken dreier seg om spennet mellom konsentrasjon og distraksjon. Vi har bruk for begge, men får mest av det siste. Konsentrasjon er krevende, en anspenning, kanskje en tung plikt vi prøver å utsette lengst mulig. Distraksjon er rastløst, hit og dit, det er zap-zap. Konsentrasjon er å lese en artikkel fra begynnelse til slutt. Distraksjon er å skumme gjennom en avis. Distraksjon er en reise uten mål, konsentrasjon er ankomst. En gjør mye for å slippe å være alvorlig, derfor ender stadig flere opp med å distrahere seg selv hele tiden. De er bare delvis til stede, har ett øye (eller begge) på epost og mobil hvor de enn er, i bryllup eller begravelse.

Mange vil få med seg alle nyheter, store og små, straks - det holder ikke å få dem i dagsrevyen. Nettaviser er for dem. De vil være først med å vite noe selv om det er uten betydning. De liker å ha et eget lite vindu på skjermen som viser et annet program enn det de glaner på for øyeblikket. Distraksjon dreier seg om "hva er nytt", konsentrasjon om "hva er best". 

Det sies om Napoleon at han kunne diktere en slagplan, skrive et brev og elske med sin konkubine samtidig. Det er mange som prøver å være som ham i våre dager. Jeg har fått denne kommentaren: I min organisasjon har vi samme fenomen, og det er koblet til "flink gutt/jente-syndromet", det vil si de som må være flinke i alle sammenhenger og alltid være tilgjengelige.

Mange av dem har konsulentbakgrunn, de skal alltid være klar til å møte kunden. Resultatet av denne tilgjengeligheten er at de ikke er tilstede i den virkelige verden og glemmer mange oppfølgingssaker, fordi det alltid er det som skjer som har fokus. Det skaper selvsagt en utfordring for andre som ikke helt jobber etter den metoden, og for alt i verden heller ikke vil det. Resultatet er også at det er en kamp å få fokus fordi oppfølgingssaker som ikke blir jevnlig purret, blir glemt.

Hvordan er det mulig å reflektere over noe som helst i en slik virkelighet? Jo mer stresset du er desto mer glemmer du. En time etter et møte husker mange deltagere ikke lenger hva det var snakk om, hva man ble enige om, hvem skulle gjøre hva. Min leser skriver videre: "Jeg tror ikke verden kommer til å fortsette særlig lenge i dette sporet, fordi det skaper så mye mentalt stress at folk blir utbrent og det i meget ung alder. Menneskets hjerne er nå en gang laget slik, at den trenger ro og hvile, også hjerner som er yngre enn 40.8"

 

Nåja, det finnes bare én Don Knuth og én Umberto Eco. De fleste av oss lever vanlige liv og har vanlige jobber. Men du skal vite at de som higer etter distraksjoner hele tiden, de som alltid vil være både her og der samtidig, går glipp av en av livets største gleder: Å komme i den mentale tilstanden som kalles

En høykonsentrert tilstand når vi blir så opptatt av det vi holder på med at tiden opphører. Du glemmer kulde, sult, tørst og avtaler ) du debugger et program, opererer en pasient, dirigerer et orkester eller klatrer oppover fjellsiden ) og timene flyr. Etterpå er du oppfrisket og glad. Flow oppstår når utfordringen og evnen til å møte den er i balanse. Altfor store oppgaver skaper angst. Er evnen mye større enn oppgaven, begynner vi å kjede oss og leter etter en måte å slippe unna. Der kommer alle distraksjoner beleilig inn. Vil du slippe å bli lei av det du holder på med, skal du ikke finne en avbrytelse, men øke utfordringen

Konsentrasjon kan gi eufori, sterk glede. Det tretter deg ikke ut på samme måte som en vanlig arbeidsdag med telefoner, møter, epost og lyd, lyd, lyd. Dessuten får du gjort kvalitetsarbeid, og det kjennes som å vinne 800 meteren. Distraksjon er flukt. Du blir sliten uten å ha fått gjort det du skulle ) og det skaper stress. Avbrytelser er fienden vi skal bekjempe.

hidas@online.no