Nettpredikanten

Vi møter ham mellom reiser. Like etter at han kjørte i stykker elbilen sin i Bærum. Like før han setter seg på et fly til USA.

- Jeg skal på en konferanse om bøker i nettlesere. Det er et tema jeg brenner for. Amazon selger nå flere ebøker enn papirbøker. I Norge har vi en konservativ bokbransje som er lite interessert i å endre noe. Det er ingen drivende vilje til å gå over til elektroniske formater. Men plutselig skjer det jo bare.

Håkon Wium Lie er allerede i gang. Han har vært predikant lenge før it-bransjen begynte å bruke ordet. Det tar sjelden lang tid mellom himmel og helvete. En brodd mot konservative bransjer. Et halleluja for betydningen av digitale åpne formater. Forkynningen går sjelden i retning av ting du må kjøpe og ting du må ha, men om teknologiens demokratiserende kraft. Om det lukter litt svovel til tider, særlig av beskrivelsene av Microsoft og Apple, er Håkon Wium Lie en sympatisk fyr som vil det beste for deg og meg.

- Tenk på et land som Indonesia. Eller Burma. Tenk om vi kan bidra til å spre ebøker til folk, gi tilgang til Wikipedia eller Facebook. Det er glimrende. Mitt budskap er at vi må bruke åpne webformater, og ikke kjøpe dingser som binder oss til én enkelt leverandør.

Håkon Wium Lie drar en liten rød bok av sekken. Ikke Mao. Men Ibsen. Det er en replika av førsteutgaven av Ibsens første utgitte dikt fra 1871, med snirklete bokstaver og det hele.

- Ved første øyenkast er den lik førsteutgaven. Replikaer er jo vanligvis bare en avfotografert bok. Men denne boka er produsert med CSS og HTML. Å presentere diktene nøyaktig som førsteutgaven er bare én av uendelig mange presentasjonsformer. Ved å bruke åpne formater får en fleksibilitet til å presentere data og dokumenter slik leseren ønsker.

På samme måte som Bach er bra uavhengig av om musikken spilles av på lp, cd, dat, mc, aiff eller mp3, er Ibsen bra uavhengig av om man leser på papir, pc, mobil eller nettbrett. For å få til det er det viktig med fleksible standarder. Som CSS eller HTML. Halleluja.

- Tekst er ganske enkelt. Det er rart hvis vi ikke klarer å få til noe her. Tenk når vi skal over på musikk, video og dataspill. Da blir det fort vanskelig.

Dypdykk

Få har dykket lengre ned i teknologiens nerdete verden enn Håkon Wium Lie. Han satt tross alt i kjelleren i Cern og skrudde sammen standarder vi alle bruker i dag, sammen med Tim Berners-Lee. Wium Lie kan reise jorda rundt og folk vet hvem han er. Mr CSS. Noen teknologer snakker mest sammenhengende i HTML. Håkon Wium Lie snakker om Ibsen, Bach og reklametårn. Han er en etterlevning av de første nettprogrammererne. De som lærte et språk av ideologiske grunner, som byggesteiner for å skape en bedre verden. Som de fleste andre idealister går man på en smell i møtet med realitetene, når et tidligere skeptisk næringsliv ser lyset og setter opp kjøpesentre midt inne i katedralen, men Håkon Wium Lie har ikke gitt opp. Når han snakker om web og Oslo kommunes reklametårn, er det to sider av samme sak.

- Aksjonismen ligger latent. Når det gjaldt aksjonen mot tårnene, startet det takket være nettet. Det var bare å sette opp et nettsted, og så ble det spredd av seg selv.

- Det ble vel litt mer enn det?

- Det ble litt mer enn planlagt, ja. Jeg måtte jo lese notater og referater, møte mennesker og reise sak.

De fleste av oss husker saken om reklametårnene. Hafslund og Oslo kommune så sitt snitt til å tjene noen kroner på å dekorere nedstigningstårn og ventilasjonskanaler til byens underjordiske transformatorer med reklame. De bygde høye tårn som det var vanskelig å komme utenom på Oslos trange fortau. Det endte med at Håkon Wium Lie vant saken.

- Oslo kommune måtte kjøpe tilbake tårnene for 40 millioner kroner. Det hele har vært latterlig bruk av offentlige midler. Etter denne saken har jeg stilt noen spørsmål ved hvordan hovedstaden styres. Jeg hadde håpet et Høyre-byråd både var mer opptatt av effektivisering og hadde en bedre forhandlingsevne enn det jeg har vært vitne til.

En klype salt

Kritikken av Høyre må selvsagt tas med en klype salt. Håkon Wium Lie har i løpet av det siste året vært med å starte eget parti. Piratpartiet har håp om å kapre plasser i Stortinget i neste valg.

- Hvorfor var det et Piratparti Sverige og ikke i Norge? Litt av årsaken ligger nok i Pirate Bay. I Norge kunne man kanskje fått et politisk parti i etterkant av saken mot DVD-Jon. Men den kom før folk flest fikk dingser. Vi var 15 stykker som møttes i Trondheim, og fant ut at et parti var en sabla god ide.

Håkon Wium Lie har selvsagt tatt tittelen Partisekretær, en tittel han har arvet, eller mer presist kapret, fra navnebroren Håkon Lie.

- Internett endrer måten vi jobber på. Alle bruker nettet. Vi sender epost, bruker banktjenester og legger ut privat informasjon. Folk stoler ganske mye på systemet. Det er viktig å ta høyde for den tsunamien nettet representerer.

- Hvordan da?

- Vi ser at politikere lar seg presse av særgrupper. Åndsverkloven vil jo ikke hindre kopiering. I historisk perspektiv er kampen allerede tapt, og myndighetene svarer med en lov hvor kulturdepartementet gir alle rettighetshavere lov til å overvåke nettet.

- Er ikke dere bare en særgruppe som ikke har lykkes og derfor starter parti?

- Vi kjemper mot mektige forfatterorganisasjoner, forlag, film- og plateselskaper. Vi står utenfor, men mener vi representerer alle som bruker nettet, og som ikke har særinteresser fra forrige årtusen. Hva betyr det at alle opphavsmenn får lov til å overvåke innholdet på nettet? Betyr det at de får lov til portscanning? Vil Telenor og Nextgentel da måtte overvåke hver bruker? Det reiser en del veldig viktig spørsmål i forhold til rettsikkerhet og personvern.

Håkon Wium Lie er glad i Fleksnes. Det er en interesse han deler med mange, ikke minst de eldre. Riktignok er det en stund til han selv sliter stolene på eldresentrene, men allerede nå bryter mange gamlehjem loven ved å vise Rolv Wesenlunds karakter via Youtube. Det skaper glede for de eldre. Rettighetsmessig sett er det ulovlig.

- Han som har lastet opp Fleksnes til Youtube har brutt åndsverksloven. De som viser Fleksnes offentlig bryter loven. Filmene vil frigis først 70 år etter den siste av opphavsmennene har dødd. Det er mye snakk om at kunstnere skal ha sin lønn, men en slik regel viser jo urimeligheten i dagens regelverk, og at det ikke er opphavspersonen, men selskapene bak som tjener mest på åndsverket. Det er et tap for kulturen i en liten nasjon som Norge.

Forkynneren har fått snakke lenge nok nå. For hva med Opera selv? Det idealistiske prosjektet ble startet av en liten gjeng med en stor visjon. Forøvrig var det en gjeng Håkon Wium Lie først lo av, før han måtte krype til korset som teknologidirektør. Heller ikke Opera lever på luft og lyse tanker. Håkon Wium Lie får lønnen sin fra reklamepenger. Slik sett selger han en bit av alle operabrukerne til høystbydende, og bygger sine små virtuelle lysreklametårn på skjermen foran deg.

– Haha. Det er et godt poeng. Vi har avtaler med Google og andre som selger målrettet reklame. Jeg klikker ofte på det selv. Det passer med ting jeg leter etter. Men jeg vil ikke si at det er noe alle bør akseptere. Det er jo flott om ikke alt er reklamefinansiert.

Så her sitter reklamemotstanderen og partisekretæren i Piratpartiet, og egentlig lever av å selge trafikk til søkemotorer som videreselger til høystbydende blåskjorte. Er det ikke både litt overvåking, svekket personvern og reklame i samme suppe? Argumentasjonen er herved presentert for neste partidebatt med Høyre og Arbeiderpartiet.

- Reklame innen nettlesere er konsekvensen av at det ikke er marked for å ta seg betalt for nettlesere. Vi gjorde jo det før, og det var en tøff omstilling. Sånn sett skjønner jeg musikere som ikke lengre kan leve av CD-salg, og nå må finne andre modeller for å få inntekter. Men jeg tror det er mulig.

Fanget av arbeidsuka

Håkon Wium Lie er fra Halden. Det viktigste karrieremessige han har gjort var i arbeidsuka i niende klasse.

- Jeg vet ikke om arbeidsuka pleier å endre livene til folk, men for meg gjorde det det. Jeg jobbet ved Østfold distriktshøyskole, hvor det sto en Apple 2. Det var den første maskinen jeg så, og det var en helt genial maskin. Jeg gjorde jo ikke noe nyttig arbeid, men karrieren startet egentlig akkurat da.

Året var 1980. Han ble igjen på Distriktshøyskolen som student, og fortsatte å leke med epler og andre maskiner. Deretter en bachelor i USA og så til Teledirektoratets forskningsavdeling. Wium Lie er en av veteranene som snakker om å «se» internett for første gang. Vi har kommet til 1986, og Wium Lie så lyset fra skjermen og nettverket bak.

- Jeg ble vist hvordan de sendte epost fra Norge til California. Jeg tenkte: Wow, og søkte jobb der med en gang.

Deretter var det master på MIT, stedet alle trodde ting skulle skje. Men weben ble først oppdaget på en obskur forskningsstasjon i Sveits, hvor Tim Berners-Lee nærmest snublet over nettet.

- Han satt opp den første web-serveren, skjønte at det ville bli viktig og tenkte vel: Hva skal vi gjøre nå gutter?

Håkon Wium Lie hadde blitt en av gutta, med maskin nummer 4. Det første Berners-Lee gjorde var å ikke patentere teknologien. Ideen var at teknologien skulle deles av alle, en frigjørende akademisk tanke. Vi har kommet til 1994. Wium Lie jobbet med å publisere de norske lovene på nett, forøvrig et komisk paradoks at det første teknologiske opprøret Håkon Wium Lie sto for var å tilgjengeliggjøre lovverket, noe Lovdata da tok 500 kroner i måneden for.

- Det var jo spørsmål om opphavsrett, og det var en fordel å sitte på nøytral grunn i Sveits. Selve lovteksten har ingen opphavsrett, men tilleggene kommer inn under åndsverksloven, så det var kontroversielt.

Håkon Wium Lie ble etterhvert kontaktet av Jon Stephenson von Tetzchner og Geir Ivarsøy, som var i gang med å bygge opp Opera Software. Wium Lie hadde liten tro på at det var noe fremtid i nettlesere.

- Det er ord jeg har måttet bite i meg mange ganger.

Liker fremdeles epler

Håkon Wium Lies karriere startet med oppdagelsen av Apple 2. 20 år etter bruker han fremdeles mye tid med epler. Han har kjøpt småbruk i Østfold, i elbil-distanse fra Oslo. Etter et liv med maskiner og koder, er det kjærkomment å investere i mer jordnære dingser.

- Det er jo en drøm. Noe av det morsomste med småbruk er at man har så mange gode unnskyldninger til å kjøpe nye maskiner.

Nå har han beitepusser, jordfreser, motorsag og minitraktor. En fliskutter er nettopp bestilt.

- Hvordan var avlingen?

- Bare 20 epler, men vi fjernet blomster for at treet skal konsentrere seg om vekst og ikke frukt. All energien skal gå med til å gjøre treet sterkere. Det kommer mer neste år.

Som om ikke det var nok har han kjøpt en snekkeri på Grünerløkka, som også er fylt med verktøy og maskiner.

- Det er en gammel stall fra 1890-tallet. Jeg liker å snekre. Jeg har brukt mye tid på å lage en kopi av en kjelke etter at jeg kjørte i stykker den gamle i Korketrekkeren. Gamlegutta fortalte at de styrte ved hjelp av trestokker, men funket dårlig for meg.

Den tredje lidenskapen handler om elbiler. Håkon Wium Lie vet alt om batteriteknologi, hvordan elbiler er skrudd sammen og når den neste skal lanseres. Ikke hvor mye batteriene veier i bilen han selv kjører. Eller kjørte. Den krasjet jo som en gammel Windows-maskin.

- Det var ganske skummelt. Jeg fikk en svær Volvo inn fra siden. Jeg ble reddet av teknologien. Hvis kollisjonsputene hadde løst ut et tidels sekund senere hadde jeg nok kakket hodet i stykker.

Epler. Elbiler. Snekkerverksted. I kombinasjon høres det nesten litt sykelig ut. Som en teknolog som prøver å hoppe av, men som ender opp med å grave seg dypt ned i ethvert område han hopper til. Teknologi er jo overalt, selv på bondegården. Akkurat det har jo Håkon Wium Lie litt av skylden for selv, og han insisterer på at statusen som fritidsbonde ikke handler om tapte illusjoner om internettets fortreffelighet. Om idealisten som ble overkjørt av møtet med realitetene.

- Nettet ble bygget som et samfunnshus, og så har det blitt et kjøpesenter full av lysreklame. Det er en litt trist følelse, men det er fortsatt mye igjen av det samfunnshuset. Og der planlegger jeg å tilbringe resten av livet.

Denne artikkelen har også blitt publisert i vårt søstertidskrift It-bransjen