TEST: Trådløst med høyere turtall

TEST: Trådløst med høyere turtall

Bedre ytelse og rekkevidde er de viktigste løftene til den nye trådløsstandarden. Vi tester seks rutere og syv klienter.

Med det fengende navnet «Wi-Fi n Draft 2.0» skal de nye trådløse produktene vinne verden. Løftet som disse produktene skal innfri, er langt høyere ytelse og større rekkevidde enn før. Rekkevidden til et trådløst nettverk kommer helt an på den fysiske beskaffenheten til miljøet det installeres i, slik at det er svært vanskelig å teste dette på en slik måte at resultatene er gyldige for alle.

I tillegg er ytelsen gjerne det fabrikantene roper høyest om, nå som de anstrenger seg for å selge de nye produktene. Vi er derfor spesielt opptatte av å sjekke ytelsen til produktene vi har testet til denne artikkelen.

Vi er også svært nysgjerrige på om produktene klarer å jobbe sammen, selv om de kommer fra forskjellige fabrikanter. De bruker tross alt ingen standard, de har kun samlet seg om utkastet til en standard. De har til og med gått så langt som å sertifisere produkter i forhold til standardutkastet.

«Draft standard»

Vi lever i en utålmodig verden, og dataverdenen utmerker seg kanskje i særklasse på den måten. Vi har tidligere sett en rekke eksempler på at databransjen er tidlig ute med å tilby utstyr som skal følge en framtidig standard. Det er dette som nok en gang skjer nå, denne gangen med den framtidige standarden for trådløse nettverk.

Det er to forskjellige aktører som er aktive i denne sammenhengen. På den ene siden har vi IEEE (Institute of Electrical and Electronics Engineers) som er en fagorganisasjon som har tatt på seg ansvaret for å standardisere teknologier av de forskjelligste slag. På den andre siden finnes Wi-Fi Alliance som er en bransjesammenslutning som består av de som lager og selger utstyr for trådløse nettverk. Disse aktørene har nesten motsatte interesser i det som nå skjer.

IEEE gjennomfører en møysommelig prosess for å komme fram til en så teknisk god standard som mulig, mens Wi-Fi Alliance har det travelt med å få produkter ut på markedet. For å gjøre forvirringen total, er det mange fabrikanter som er medlemmer av både IEEE og Wi-Fi Alliance.

I 2004 vedtok IEEE å starte et prosjekt som skulle utvikle en forbedret teknologi for trådløse nettverk, basert på de eksisterende 802.11a/b/g-standardene. Denne standarden skal hete «802.11n». Det var flere fabrikanter som på det tidspunktet hadde proprietære produkter som kunne tilby bedre ytelse og rekkevidde enn hva de standardbaserte kunne. Disse ble solgt under en rekke forskjellige navn på teknikken, slik som «G Turbo», «Extended G» og senere «MIMO G». Elementer fra disse løsningene skulle inkorporeres i den nye standarden, som også skal være bakoverkompatibel med de eksisterende standardene.

Byråkratisk standardisering

Standardiseringsprosessen i IEEE er langvarig og byråkratisk. Det skal være stor enighet blant medlemmene før et utkast til en standard kommer videre i prosessen. I mellomtiden utveksles forslag og kommentarer som inngår i arbeidsdokumentene som skal munne ut i en definisjon av en standard.

I 2006 ble det daværende utkastet underkjent som standardutkast som skal videre i prosessen. Dette utkastet er kjent som «Draft 1.0» av standarden. Tidlig i 2007 kom neste utkast som heter «Draft 2.0», og som det ble enighet om å videreføre i standardiseringsprosessen. Det gjenstår mye arbeid før standarden er klar, og i skrivende stund estimerer IEEE at standarden vil være endelig godkjent og publisert i mars måned 2009.

Wi-Fi Alliance står for testing og sertifisering av produkter i henhold til IEEE-standardene. Det er også Wi-Fi alliansen som står bak merkingen som vi er vant med å finne på produktene i butikken. På forsommeren i fjor bestemte alliansen seg for at Draft 2.0-spesifikasjonen er god nok til å kommersialisere, og satte i gang med testing. I løpet av høsten lanserte Wi-Fi-alliansen merking av produkter som er testet og sertifisert i forhold til standardutkastet. Ordet «Draft» finnes til og med i merkingen. I skrivende stund er et syttitalls produkter sertifisert på denne måten.

Produktene som nå markedsføres med denne sertifiseringen er altså testet i forhold til et standardutkast som vi vet kommer til å endre seg før den endelige standarden er på plass. Det gis heller ingen garantier for at dagens Draft 2.0-produkter vil komme til å fungere hundre prosent mot de kommende standardbaserte. Dersom man er inneforstått med disse tingene, og er forberedt på at levetiden til produktene man kjøper nå kan bli kortere enn vanlig, så er det selvsagt ingenting i veien for å ta disse produktene i bruk. Det er også klart at disse Draft 2.0-produktene utgjør det minst dårlige alternativet når man er på jakt etter teknologi som yter bedre enn dagens standardbaserte produkter.

Ytelse er minst to forskjellige ting

I all datakommunikasjon brukes en del av den teoretiske kapasiteten til transportmediet til å sikre at nyttelasten kommer fram. Dette er kapasitetsbruk som er nødvendig, og som må være der for å sikre feilfrie samband. I tillegg kommer plassbruken til protokollene som ligger oppå selve sambandet. De har også oppgaver som omfatter adressering, feilfinning, feilretting, hastighetsregulering, kvalitetskontroll og alle andre mekanismer som trenges for at dataene skal komme riktig fram til ønsket mottaker til riktig tid. All denne ekstrainformasjonen som strømmer gjennom nettverkene sammen med nyttelasten kaller vi gjerne med et fellesnavn for «overhead». Det som er spesielt med trådløse nettverk er at graden av overhead er svært høy sammenlignet med for eksempel kablete nettverk.

Vi har lenge visst at nettverksbransjen blåser opp ytelsestallene til trådløst utstyr kraftig. Tallene som fabrikantene oppgir og bruker i markedsføringen sin er det høyeste teoretiske tallet som utstyret kan levere. Dette inkluderer alle former for overhead, og forholdet mellom dette teoretiske tallet og hvilken praktisk nyttelast du klarer å sende gjennom nettverket er svært stor. Vi har tidligere sett trådløse nettverk som markedsføres som å ha «54 Mbps» kapasitet, mens realistisk, utnyttbar kapasitet har vist seg å være godt under halvparten av dét tallet.

I takt med at den teoretiske maksimalhastigheten øker kraftig, øker også avstanden mellom teori og virkelighet. De fleste av leverandørene reklamerer med 300 Mbps i sin omtale av utstyret vi har testet denne gangen. Det tallet er nesten fire ganger høyere enn det aller beste enkeltresultatet vi klarte å oppnå i våre tester. Dette er som å reklamere med en topphastighet på mange hundre kilometer i timen for en bil, bare for at det er hastigheten den oppnår dersom du slipper den fra et fly i stor høyde.

I tillegg kommer ytelsen til utstyret du kobler til nettverket. Summen av nettverkets og endeutstyrets ytelse utgjør totalytelsen du som bruker vil oppleve av systemet. Vi har i vår test forsøkt å finne nettoytelsen på nettverkskomponentene, i tillegg til å vise nivået på hva slags hastigheter man få ut av nettverket i praksis. Det er naturlig at disse tallene avviker fra oppgitt teoretisk ytelse. I tillegg er det normalt og forventet at det er høyere ytelse på nettkort-til-nettkort kommunikasjon, i forhold til disk-til-disk kommunikasjon.

I denne artikkelen:

1. Hovedside
2. Slik har vi testet

3. Jensen Air:Link

4. D-Link DIR-655 og DWA-645

5. SMC SMCWEB-N og SMCWCB-N
6. Zyxel NBG-415N og NWD-170N

7. Linksys WRVS4400N og WPC4400N

8. Netgear Rangemax WN802T og WN511T

9. Intel 4965 AGN

10. Vårt valg

Les om:

Nettverk