Norge kunne aldri fått sitt Nokia

Norge kunne aldri fått sitt Nokia

Mange har ment at Simonsen på kunne blitt kunne blitt Norges svar på Nokia. -- Det er en myte, mener forsker Sverre Christensen.
Christensen er forsker og historiker ved Handelshøyskolen BI og han slår fast i sin ferske doktoravhandling hvorfor Norge ikke fikk sitt Nokia.

Norge var en ledende telenasjon frem til 1930. Mens vi på 1950-og 60-tallet seilte akterut. Denne historien er med på å prege oss inn i televerdenes nåtid.

-- I seksti- og syttiårene ble det gamle Televerket oppfattet som hjelpeløs. Og jobbet du der, torde du ikke fortelle det i sosiale sammenhenger. Da ble du rett og slett mobbet for elendige linjer og dårlig kapasitet, sier Christensen.

Forskeren mener de lave investeringer i telekommunikasjon i etterkrigsårene må ta på seg hovedskylden for at Norge mistet telegrepet. Arbeiderparti-regjeringene var mer opptatt av tradisjonell industri enn å investere i telenettet.

Et sitat fra tidligere finansminister Erik Brofoss er illustrerende. Han sa: "Vi kan ikke løse vårt dollarproblem med å snakke i telefonen".

Under etterkrigstidens planøkonomi var det lite rom for ideer om at bedre telekommunikasjon kunne bidra til økonomisk vekst. Statsapparatet var gjennomsyret av en sparekultur som ble kostbar for Televerket, mener Sverre Christensen.

Nesten et Nokia?

Willy Simonsen var en norsk tele- og radiopioner. Blant annet var det han som stod bak den kjente Sweetheart-radion fra krigen, som var ekstremt liten og lett å gjemme bort. Miniatyrradioen ble derfor sluppet av allierte styrker utover tyskokkupert luftrom. Simonsen leverte i etterkrigstiden mye elektronisk utstyr til det Norske Forsvaret og han grunnla også Simrad - selskapet som blant annet ble store på ekkolodd.

Men det var i 1970 han startet Simonsen Elektro.Det var nå pionerarbeidet innen mobiltelefoni startet.

Den første mobiltelefonen kom på markedet i 1977. Mobilen het MT-100 og var et revolusjonerende produkt som den letteste og minst strømkrevende på markedet. Det kom flere mobiler på markedet fra selskapet i årene som fulgte. I 1989 kom Simonsen 900, for NMT-900 systemet og i 1993 kom den første "lille" telefonen, Freeway på 474 gram (avbildet).

Intet norsk alternativ

I sitt doktorgradsarbeid har Sverre A. Christensen studert den norske telekomindustriens vekst og fall. Han konkluderer med at digitaliseringen og liberaliseringen førte til at den norske industrien forsvant i løpet av 1980- og 1990-tallet.

Christensen mener digitaliseringen og liberaliseringen ga oss muligheter. Selskaper som Nortelm Alcatel og Nokia vokste frem gjennom de prosessene. Når Norge ikke fikk sitt Nokia, skyldtes det at industrien (STK og EB) var utenlandsk eid. De opererte mer som lojale datterselskaper enn som store norske høyteknologiselskaper. Dette førte blant annet til at Televerket foretrakk å samarbeide med morselskapene til STK, ITT og EB. Ericsson (eide EB) og ITT (senere Alcatel) lot etter hvert STK OG EB falle sammen.

En annen viktig grunn til at Televerket ikke ville satse på norsk utstyr var dårlige erfaringer med dette fra 1950-årene, særlig en telefonsentral fra STK. På 1970-tallet var disse løsningene ansett som dårlige og properitære. Derfor var det skepsis mot igjen å velge norske løsninger 20 år etter.

-- Norge var langt fremme på digitalisering av telenettet, og Televerket ble en svært attraktiv kunde for de store internasjonale selskapene, som de brukte i innsalget til andre land, sier Christensen.

De presset prisene for å beholde avtalen. Dermed ble det vanskelig for Norge å bygge opp en nasjonal industri på området. I Christensens avhandling skriver han også at så sent som i 1990 fikk Televerket utstyr fra Ericsson for halve prisen av det det svenske Televerket måtte betale.

-- Både Nokia og Ericsson hadde nettverksløsninger og digitale svitsjer. Dette var en avgjørende faktor for å lykkes som mobiltelefonprodusent, en erfaring som Simonsen ikke hadde, sier Christensen.

Televerket gjorde et forsøk

Utover 1980-tallet gjorde imidlertid Televerket en innsats for fremme en mobil utvikling i Norge. Digitaliseringen var et faktum og den statlige bedriften forsøkte i 1987 å stimulere norske bedrifter til å satse på utviklingen av gsm-utstyr.

Året før, i 1986, besluttet den europeiske teleunionen (CEPT) at det norske smalbåndkonseptet skulle være en europeisk gsm-standard. I denne forbindelse kan det nevnes at Telia ikke klarte å komme med sin løsning i tide til det historiske møtet i Paris hvor standardiseringsgrunnlaget ble lagt for mobileventyrene i årene som fulgte.

Televerkets Forskningsinstitutt (TF) var blant de beste i verden på talekoding. Og hadde høstet verdifull erfaring via bygging og testing av gsm-prototyper. Visjonen var på dette tidspunktet å få til en samordnet innsats fra store deler av den norske it-bransjen.

Sverre Christensen syns ikke sammenligningen mellom Nokia og Simonsen på dette tidspunktet er spesielt relevant. Fordi Nokia startet tidlig med produksjon både innen tv, mobiltelefoni og datateknologi.

-- Den masseproduksjonskompetansen var en svært viktig industriell erfaring, som selskapene fikk glede av på mobiltelefoner. Man må huske på at selv i NMT-markedets storhetstid hadde Simonsen bare 2,5 prosent av markedet, mens Nokia allerede hadde 25 prosent av markedet og Ericsson hadde 17 prosent. Simonsen var er miniselskap sammenlignet med svenskene og finnene, sier Christensen.

Nokia konkurs

Men noen lett vei for Nokia har det heller ikke vært. Nokia var praktisk talt konkurs i 1989. Den samme virksomheten som ga selskapet viktig industriell erfaring, nemlig tv- og dataproduksjonen hadde dratt selskapet ned i knestående med store tap.

-- Jeg tror det hører med til historien at de fleste land ville Finland vel, og unnet landet et Nokia. Noe som illustrerer dette er at det ble akseptert at selskapet drev utstrakt eksport av høyteknologi til Russland og Øst-Europa. På slutten 1980-tallet var det dessuten tøvær og gjorde dette enda enklere.

Nokia gikk gjennom en kraftig restrukturering på begynnelsen av 1990-tallet og satset hardt på gsm.

-- Her kom finnene sitt virkelige fortrinn frem, nemlig design. De ble suverene på gsm-telefoner, sier Christensen.

Nesten skyter ikke mannen av hesten

I artikkelen "Mobil pioner og slakteoffer" i Computerworld i mai 2001 beskrives Simonsens vekst og fall. Her forteller vi blant annet at så ut som det kunne bli en fransk åpning for Simonsen i slutten 1980 årene, ved at franske Alcatel var interessert i å kjøpe Simonsen og gjøre selskapet til konsernets utviklingssenter for gsm. Elektronikkprodusenten var på dette tidspunktet kjøpt opp av Alcatel. Ting lå til rette for en produktkjede innen gsm i Norge. Men styret i franske Alcatel sa nei, og Simonsens bankforbindelser fikk panikk.

På dette tidspunktet var Simonsen en del av et konsortium sammen med EB Telecom, Sintef og Industrifondet. I 1988 besluttet imidlertid ABB, som eide EB Telecom, å selge ut sin telekomvirksomhet til svenske Ericsson. Dermed forsvant den verdensledende gsm-teknologien ut av landet. Simonsen vaklet videre inn på 1990-tallet med forskjellige eierstrukturer og svak finansiering til det var kroken på døra i 1998.