E-resept holder tid og budsjett

Tenk deg følgende scenario. En presset helsedirektør er kalt inn på teppet for å redegjøre foran Stortinget om nok en milliardkollaps innen offentlig it:

"Det lå ingen private initiativ bak hoveddelen av prosjektet. Dette var faglig motivert, ikke profittmotivert. Et vell av vidt ulike brukergrupper med svært forskjellige it-forutsetninger måtte få utviklet spesialiserte, tilpassede fagsystemer. Like mange ulike private kontraktører ble hentet inn for å utføre jobben. Nav valgte å gjøre utviklerjobben selv", sier han, med lav stemme og blikket i bakken. Han fortsetter:

"Et tosifret antall offentlige instanser, kontrollorganer og fagorganisasjoner måtte involveres fra starten av, og mange av dem fikk programeierskap for sin del av prosjektet. Prosjektet måtte samordnes sentralt, og holde kontinuerlig kontroll med kostnader, framdrift og feilmeldinger fra alle enkeltleddene i verdikjeden. Den samlede eierskapsmodellen var en juridisk uprøvd konstruksjon uten sammenlignbare erfaringer fra andre land å trekke på", sukker helsedirektøren.

Felles framdrift

Men lidelseshistorien er ikke ferdig:

"Teknisk måtte det meste utvikles fra scratch, og Norge valgte som eneste land å gjennomføre hele prosjektet nasjonalt i én operasjon. Alle enkeltsystemene måtte kommunisere sømløst med hverandre og i tillegg samspille med Elektronisk pasientjournal - systemer som lå utenfor kjerneprosjektet og som var under kontinuerlig utvikling fra flere aktører. En forsinkelse på ett ledd ville forsinke hele prosjektet, og det fantas aldri én ubestridt beslutningslinje", avrunder helsedirektøren, nå nærmest i knestående.

Alt dette kunne vært historien om e-resept, og er faktisk en temmelig nøyaktig beskrivelse av virkeligheten - unntatt én ting: Prosjektet oppfyller hittil både utbredelsesmål, budsjetter og tidsfrister. Nesten, i hvert fall.

Nybrottsarbeid

Men det som høres ut som en arketypisk oppskrift på offentlig it-flause har i hvert fall ikke gått i dass, og helsedirektør Bjørn Guldvog (med fortid som øverste ansvarlige for nettopp e-reseptprosjektet), har også sluppet skolerett på prosjektets vegne i Stortinget.

I stedet kan avdelingsdirektør Eivind Bergem i Helsedirektoratets e-reseptavdeling i dag svare på spørsmål av en litt annen type:

- Hvordan i alle dager kan dette ha gått bra?

- Nei, si det. Det jeg vet, er at det er gjort mye godt arbeid fra de mange ulike deltakerne, og engasjementet har vært høyt. Det er en forutsetning. Samtidig er det nok gjort en del nybrottsarbeid her når det gjelder prosessflyt, feil- og hendelseshåndtering. Det har i hvert fall ikke vært mange tidligere referanser å trekke på når det gjelder samspillet mellom et så høyt antall offentlige og private aktører, spredte eierstrukturer og med så stort spenn i størrelsen på deltakerne, sier Bergem.

Liten tue veltet stor pilot

En god illustrasjon på at fiaskostempelet alltid lurer rundt neste sving, kan vi hente fra den første e-reseptpiloteringen - på Koppang i Hedmark i 2008.

Leger, farmasøyter, bandasjister og Nav – for å nevne de mest sentrale – skulle samhandle elektronisk på tvers av etater for første gang. I september kom de første negative tilbakemeldingene, som kulminerte i at stressede kommuneleger omtalte piloteringen som "et helvete på jord" og fikk prosjektet stanset.

«Resept-fiasko til 300 millioner» (NRK), «Elektronisk reseptfiasko i Hedmark» (NTB), «Kortslutning for elektronisk resept», «eResept kan ta liv» (Dagsavisen) og ikke minst «- Et helvete på jord» (Norsk Farmaceutisk Tidsskrift) var blant overskriftene som vitnet om et prosjekt på vei mot stupet.

"Uskyldig" offer

I realiteten lå problemene som endte med å stanse piloten, utenfor eResept-programmet. Den valgte løsningen for elektronisk pasientjournal (EPJ), Winmed, var ikke modnet til å kunne håndtere e-resept.

Men til tross for at utviklerne i Profdoc (nå CGM) lå halvannet år bak skjema med 3.0-varianten, kjørte man i gang Hedmark-testen likevel. Dermed ble pilotprosjektet i realiteten en miks av to piloter. Da den ene floppet, fulgte resten i dragsuget.

- De tidlige utbredelsesmålene ble ikke nådd, nei. Men man innså det tidlig og justerte planen, som i tida etterpå er blitt overoppfylt, sier Bergem i dag.

Streng, men ettergivende

Det meste av sykehussektoren, med alt dét medfører av kompleksitet, gjenstår for e-resept. Og til høsten kommer en samfunnsøkonomisk analyse som kanskje modererer forventningene om en innsparing på 600 millioner på ti år, slik anslaget var i 2006.

"Håpet" om fiaskotitler er med andre ord ikke helt ute for oss pressefolk, men inntil videre lar de vente på seg.

Bergems beste forsøk på å forklare hvordan e-resept har unngått skandaler siden den første piloten i 2008, ligger i test- og godkjenningsprosedyrene og i hendelses- og feilrapporteringen.

I testlaben på Helsedirektoratet kan en feilmelding være alt fra en detaljert hendelsesrapport fra en utvikler til en e-post fra en bruker formidlet fra en av EPJ-leverandørenes brukerstøtte av typen "Nå fryser'n igjen. Hva skjer!!?". Og det er ikke gitt at den ene er viktigere enn den andre.

- Rent konkret kjører vi en variant av SuperOffice som spesialdesignet samhandlingsverktøy for å ivareta våre behov. Det mest særegne er antallet, og ulikhetene mellom, deltakerne, sier Bergem.

- Du nevnte feilhåndtering: Hvordan holder dere orden på et prosjekt der "alt" flyter?

- Vi har innført en veldig streng prosessflyt, men samtidig robust med tanke på at deltakerne er ulike i både størrelse og profesjonalitet. Vi er bevisste på å unngå at rutinene for feilrapportering blir så rigide at folk heller lar være å si fra. Her er det gjort et betydelig arbeid for å finne en modell som mestrer denne balansen. En relevant feil havner i dette rommet dersom det er en e-reseptfeil, uansett om den ble først oppdaget og analysert av en EPJ-leverandørene, Apotekenes IT-leverandør eller av Legemiddelverket. Om vi har greid noe banebrytende her, er det kanskje dét, sier Eivind Bergem.