Fortsatt digitalt solospill

Ny regjering har fått oppmerksomhet rundt det felles ønsket om økt fokusering og tempoøkning knyttet til digitalisering, forenkling og avbyråkratisering av hele offentlig sektor. Torsdag 13. februar arrangerte den såkalte Samhandlingsarenaen sitt niende møte med overskriften "Hvordan få fart på digitaliseringen av offentlig sektor" for en fullsatt sal. De sentrale personer fra de aktuelle miljøer i Norge var til stede. Innlegg og paneldebatt bekreftet at temaet er høyaktuelt, og vi har så langt ikke funnet virkemidler som vil føre til noen tempoøkning. Hvorfor er det slik?

Med fortid som leder for Difi (og nå skattedirektør) refererte Hans Christian Holte i sitt innlegg den kinesiske kollega sin observasjon av Norsk virkelighet (fritt sitert): "Det må være vanskelig å få gjennomført noe i Norge som kjører så mye prosess". Nåværende leder i Difi Ingelin Killengreen var også ærlig rundt samme tema: "Ledere fra alle enheter sitter samlet og alle nikker og er enige, deretter går vi hver til vårt og gjør det stikk motsatte".

Det var for meg lett å se en "tydelig rød tråd" gjennom denne dagen, og det er denne forståelsen jeg her ønsker å formidle. Den røde tråden følger dimensjonen om kunde/brukerfokus som utgangspunkt for digitaliseringsarbeidet. Dette perspektivet gir et målbilde der brukerens digitale førstevalg skjer uavhengig av hvordan offentlig sektor er organisert. Dagens linje/siloorganisering av offentlig sektor utgjør en sterk motkraft mot realiseringen av et slikt målbilde.

"Siloene må sultefores" var en uttalelse på samlingen som illustrerer frustrasjonen akkurat nå. Det samspill som alle ser er nødvendig, er så alt for vanskelig å realisere med den eksisterende organisering, finansiering og styring / rapportering. Det var således ikke overraskende å høre skattedirektør Hans Christian Holte da han kommenterte utviklingen innen digitalisering med Skattedirektoratets briller, her var det for lite av samordningsvisjoner som en burde forventet fra en tidligere Difi-sjef: "siloene spiser sine egne". Hvorfor kunne ikke Hans Christian fortelle alle hvordan Skattedirektoratet nå vil gå foran med å utvikle det nye folkeregisteret som en ekte, delbar felleskomponent løsrevet fra Skattedirektoratets silobaserte eierskap?

Det er trolig ikke manglende it-innsikt som er årsaken til at Hans Christian Holte ikke makter å ta et mer felles tak for samordning fra sitt nåværende ståsted. Det er snarere statlig sektors sterke tendens til å reprodusere silotenkning som blir alle sektorledere sin viktigste hemsko. Da han i sine foiler mente Skatteetaten var kommet et godt stykke videre i tenkningen ved å endre målsetting til "Fra etat til stat", tok KS-direktør Trude Andresen opp denne "hansken" straks og etterspurte helt korrekt hvorfor han ikke endte opp med "fra statsetat til hele offentlig sektor". Silotenkningen fører slik nærmest automatisk til innsnevring av målbeskrivelsen, "hele offentlig sektor" blir et perspektiv/mål som bare kan "synes i horisonten på sjeldne dager med ekstremt god sikt, og helt dit er det få som egentlig har ambisjon om å reise".

Trude og Kommit-leder Arild Sundberg var samstemmige i sine observasjoner og tok tak i både Skattedirektoratet og de øvrige statlige enhetens etatsspesifikke tilnærming. Det er nemlig i den ulike tilnærmingen til offentlig sektors digitalisering at en finner kjernen i hvorfor en ikke makter å øke tempoet. Økt tempo eller fart innebærer jo en hastighetsøkning (akselerasjon) opp fra dagens hastighet, og for å få til dette er det nødvendig med riktig bakkekontakt. I dag fremstår kommunal sektor som den tydeligste eksponenten sammen med Brønnøysund/Altinn for en konsekvent kundeorientert tilnærming. De etterlyser samstemt en "helhetseier" av både it-politikken og felleskomponentene i den felles offentlige informasjonsplattformen. De øvrige statsetatene sliter med å fremstå som troverdige på dette området. Og som Hans Christian så riktig hadde på slutten av sin foilserie: "Digitalisering er noe annet enn automatisering av prosesser. Digitalisering griper dypere og bredere, og endrer fundamentalt på arbeidsprosesser og relasjoner"

Og det er her den nye regjerings mulighet ligger. Bare ved å ha en helhetlig tilnærming sett fra brukeren eller kundens ståsted mot offentlig sektor totalt, er det mulig å endre fundamentalt hvor og hvordan arbeidsprosessene utføres - og av hvem. Som en følge av en slik arbeidsprosessendring kan sammenslåing av enheter og endring av enheters ansvar og operative oppgaver gjennomføres, det er da stordriftsfordeler virkelig kan "høstes". Som Gro i sin tid sa "alt henger sammen med alt". Da holder det ikke å "stokke om bare en liten del", alle kortstokkens 52 kort må inngå for å få effekt av en omstokking.

Statlig sektor er full av digitale solospillende enheter. Mange av dem er godt fornøyd med egen innsats og eget tempo. De er tilsynelatende selvtilfreds når perspektivet ikke innebærer "å se hele bildet". Godfot-teorien bygger på det motsatte av solospill. Det å spille hverandre god og fremstå som et samlet godt lag (ovenfor brukeren) forutsetter at alle har samme tilnærming (les målbilde) og at en bygger laget med komplementær kompetanse og roller. Slik er det ikke i statlig sektor i dag. Departementer og direktorater mangler både et felles målbilde og en konserntilnærming til hele offentlig sektor. Og alle juristene i offentlig sektor som kjenner alle de lovmessige justeringer som er nødvendige for å øke tempoet er ikke i tilstrekkelig grad "på banen".

Arild Jansen fra UiO refererte hvordan historien viser at forenkling og modularisering har vunnet fram på andre it-områder. Difi-rapport 2013:10 "Informasjonsforvaltning i offentlig sektor" talte varmt for å fokusere på informasjonsarkitekturen, det vi må besørge er en felles informasjonsplattform, den tekniske it-infrastrukturen er ikke det viktigste.

Lars Peder Brekk som direktør for Brønnøysund / Altinn fokuserte på at vi bør kapitalisere på investeringene som er gjort fremfor å tilby alternative løsninger. "Think big – act small" som metafor understøtter dette, ta utgangspunkt i det vi har, som virker – og gå skritt for skritt videre. Både Lars Peder og Paul Chaffey var opptatt av å "høste de lavthengende fruktene" og "de gryteklare tiltakene", og da er det viktig at dette ikke er en serie usammenhengende soloutspill men et resultat av "Think big" og felles informasjonsforvaltning.

Alle som har fulgt it-utviklingen i offentlig sektor på nært hold de siste ti-årene opplever at en med dagens organisering har nådd et nivå på endringstakt som er det maksimale som er mulig uten å endre spillereglene. Paul Chaffey har selv i tidligere foredrag beskrevet hvordan disruptive endringer kan gi helt nye tjenester og brudd i tidligere utvikling. Paul Chaffey sitt nyoppnevnte statssekretærutvalg vil ikke i seg selv gi en slik nødvendig snuoperasjon. Ingelin Killengreen og Paul Chaffey sin utfordring fremover blir å ta i bruk virkemidler som øker tempoet vesentlig og ikke tro som tidligere regjeringer at det holder "å gjøre mer av det samme". Begge to ser eksemplene på at dagens silo/linjeorganisering er til hinder for både tempoøkning og felles målbilde der felleskomponenter virkelig blir felles - og at utviklingen av disse underlegges felles behov. 2014 kan bli et spennende år i så måte – den nye regjeringen må forvente å bli målt på om de i år realiserer "helhetseieren".

Terje Storvik, leder it-leveransestyring i Sintef og medlem av Dataforeningens it-politiske råd.