Hjelp oss, Heidi Nordby Lunde, du er vårt eneste håp.

- Okay, R2! Patrol!

(stillhet)

- Okay, R2! Reset system!

(stillhet)

- Okay, R2! Hello!

- Beeep. Blip. Bibiblipp. Tweek. Oiii.

- Å, er han ikke fliiiiink?

Heidi Norby Lunde, blogger, politiker og nerd har adoptert sin egen R2D2. Nå går den rundt i Vandrehallen på Stortinget. Og når hun bøyer seg ned for å gi instruksjoner husker jeg den berømte Star Wars-scenen hvor Prinsesse Leia trygler Obi-Wan Kenobi om hjelp, rett før hun skal bli tatt til fange av imperiesoldatene. De bøyer seg til og med ned på nesten samme måte.

Dessverre er Heidi Nordby Lunde fra Veitvet, ikke fra Alderaan. Og hun er nok strengt tatt mer opptatt av jordisk politikk enn av intergalaktisk. Men hvem er Heidi Nordby Lunde, egentlig?

Kraften

- Iphone?

- Ja.

- Ipad?

- Mmm.

- Mac?

- Mmm.

- Du er en sånn Steve Jobs-dissippel, du?

- Nei, ikke egentlig. Men jeg blir litt sånn ? altså ? det å kunne ta på teknologien. Der har Apple gjort noe riktig. Jeg er ikke så opptatt av eple-logoen, og kunne godt tenke meg å bytte til Samsung eller HTC. Men på maskin ? altså på Macen ? der er jeg litt forelska, altså. Så da Stortinget fortalte at jeg kunne få hjemmekontor, og jeg spurte hva slags, og de sa Dell, da bare ? nei, ikke noe gæærnt med Dell, altså, jeg har jobba i HP sjøl, men.

Prikk prikk prikk.

Det er et par ting man fort legger merke til med Heidi Nordby Lunde. Det første er at hun snakker mistenkelig bredt. Ikke sammenliknet med vanlige folk, altså, men sammenliknet med stortingspolitikere fra Høyre. Det går i a-endinger og sjøl og banning og sånne helt vanlige vitser som vi normale folk som hverken er med i Høyre eller sitter på Stortinget holder på med.

Det andre er at hun snakker fort og mye. Hun er mye flinkere til å svare på spørsmål enn jeg er til å stille dem. Så etter hvert som vi snakket sammen gikk jeg over fra å spørre om ting, til å bare kaste ut stikkord. Hvorpå Heidi Nordby Lunde begynte å prate.

Hvor var vi? På Stortinget. Du skjønner, Heidi Nordby Lunde er blitt folkets representant.

Legaliser Spice!

Det skulle man jo ikke egentlig tro. På nittitallet var hun med i Fremskrittspartiets Ungdom. Men som ytterliggående liberalist forsvant hun etter det famøse Bolkesjø-landsmøtet, hvor den liberale fløyen ble røyka ut (pun intended) av Carl I. Hagens folk. Hun var narkotikaliberalist, var med å stifte fri hasj-klubben Normal og fri-porno-klubben Kvinner for porno.

Men noen år etter dukket det opp et bloggmiljø på høyresida i norsk politikk, som begynte å gjøre litt ut av seg. Og midt mellom gærningene på ytterste fløy og streitingene i midten, ble den anonyme Vampus fornuftens stemme på høyresida.

Hun skreiv ikke bare om politikk, det var like mye singelliv, katter, fest, og til og med klær. Bridget Jones møter en pro-kapitalistisk Sissel Benneche Osvold.

Men det var først i karikaturstriden hun ble skikkelig kjent. Hun publiserte de velkjente danske tegningene av bombe-Muhammed, og valgte i samme slengen å kaste av seg den burkaen som het Vampus. Eller, hun beholdt navnet, men gikk også ut med sitt eget.

Siden har Vampus slash Heidi vært kanskje Norges viktigste politiske blogger. Og i år ble hun altså, på overtid, valgt inn på Stortinget. Folkets første representant med Blogspot-konto.

Jeg møtte henne etter to uker i ny jobb. Bak metalldetektorer og dørvakter, på Stortinget. Etter litt overtaling ble det tid til en omvisning. Første stopp: Kontoret.

Hjemplaneten

Heidi Nordby Lundes lille krypinn ligger øverst ved taket i Stortingets vestlige fløy. Det er ganske lite og kjedelig, med en usedvanlig stygg sofa rett innenfor døra, og bærer preg av en viss dobbelthet, som det meste av bygget. Det er både fasjonabelt og statlig. Litt luksushotell, litt institusjon. Litt marmor, litt betong. Heidi Norby Lunde forteller beskjemmet at hun har fått tillatelse til å bestille endringer på kontoret. Hvis hun trenger en ny hylle, så kommer noen og bygger en. Enn så lenge ser det ut til at hennes indre engel vinner over hennes indre demon. Hun har fortsatt ikke falt for fristelsen å bruke skattepengene dine på en Chesterfield til kontoret. Stortinget har driftsutgifter på en milliard i året, forteller hun.

Prydgjenstanden på det Vampuske kontor er ikke synlig på driftsbudsjettet. Med en gang vi kommer innenfor kontordørene løper hun hvinende bort til det hjørnet under pulten hvor R2D2 tålmodig har stått avskrudd og ventet på sin Leia.

Hun omtaler den som «han», omtrent som om den var en bikkje. Og hun snakker til den med nogen lunde samme oppgitthet i stemmen, etter et par-tre kommandoer.

R2D2 kan nemlig mange ting. Den kan kjøre rundt og patruljere kontoret. Den kan vise film via den innebygde projektoren («Help me Obi-Wan Kenobi, you are my only hope», selvfølgelig), og lage sånne veldig sympatiske pipelyder som R2D2er lager.

Lunde har en plan om at hun en dag skal lære den å hente kaffe.

Senatet

- Er det bloggeren Vampus som er på Stortinget?

- Jeg tror det, svarer hun.

Men spørsmålet er komplisert. Det antyder at det finnes to av henne. Og det gjør det jo ikke, selv om det kanskje kan virke sånn noen ganger. Og kanskje føles sånn, for Vampus skråstrek Nordby Lunde.

- Eller. Jeg har lest gjennom noen av de gamle innleggene, og ærlig talt, det er ikke så genialt alt sammen.

- Har bloggingen vært en snarvei til toppen?

- Vel. Jeg meldte meg jo inn i 2005 og ble veldig fort aktiv. Så jeg føler ikke at det er ... urettferdig.

- Men har du gått gradene?

- Nei, ikke nødvendigvis, men hvis du må begynne i Unge Høyre som 16-åring og være aktiv til du er 40 før du blir gitt muligheten, så begynner det her å bli helt umulig.

- Er det ikke sånn, da?

- Nja, For noen er det litt sånn. Og noen mener vel at jeg kom litt inn fra siden. Men hvis du jobber i en vanlig bedrift i åtte år, så blir du vel gitt muligheten.

- Du er superbrukeren i Stortingsgruppa, da? På blogging?

- Nei.

Hun trekker litt på det.

- Det er få av de andre som blogger. Men altså ... jeg kan desverre ikke hjelpe folk å bli interessante.

High tech taburett

Vi forlater kontoret og går videre. Til rørposten. Den blir vist fram med like stor entusiasme. Lunde har en plan om at hun en dag skal feste et videokamera inni og filme mens den kjører rundt på Stortinget.

Vi går til Stortingsbutikken. Avdelinga for Stortingsmerchandise. Haha. Lunde viser entusiastisk fram joggedressen med bilde av Stortinget på, den representantene kan ikle seg når de for eksempel skal løpe en tur rundt Sognsvann. Om de ikke har fått nok oppmerksomhet den dagen, for eksempel. Hun ler. Vi skynder oss videre.

I Stortingssalen har hun selvfølgelig fått sin egen plass. Helt til høyre på Oslo-benken. Hun viser entusiastisk fram den lille skjermen i stolryggen hvor talerlista står, knappen man skal trykke for å tegne seg, USB-kontakten som ikke gjør noenting, og stolen som faktisk heter en taburett.

Jeg lurer på hvordan overgangen er. Fra blogg-krangel og Twitter-debatt til stortingssalens aristokratiske pompøsitet.

- Jeg er ikke redd for debatt. Det er mange som ønsker å være en stemme i samfunnsdebatten, men ikke tåler å bli motsagt. Men jeg tåler å bli motsagt, og hvis jeg mener at dette her er riktig, så klarer jeg i hvert fall å argumentere for det. Så får jeg heller tape debatten.

Hun mener debatten rett og slett er hardere der ute.

- Jeg tror det har noe med formen å gjøre. Det å kunne holde et innlegg, og så er det to replikker og "herr president". I stortingssalen, så har du et format folk er trygge på. Blogging og sosiale medier er mye mer dynamisk. Ting skjer fortere. Og det kan også være en del tøffere der.

Tidligere i år rykket Heidi Nordby Lunde ut mot nettsjikane og menn som hater kvinner i offentligheten. Hun har nok vært ute noen digitale vinternetter og møtt sin bøtte med møkk, som frittalende dame både i kommentarfelt og på tv. Men på direkte spørsmål insisterer hun på at hun ikke egentlig har hatt det så ille, at hun har snakket på vegne av andre, venninner som ikke har kunnet gå ut selv.

Dessuten, mener hun, er det ikke egentlig i sosiale medier eller på blogger hetsen gror best. Det er i kommentarfelt. Så det var værre da hun var programleder i kvinne-tv-kanalen Fem. Når hun blogger kommer det i det hele tatt ganske få kommentarer, sier hun. Dessuten.

- Det er nok lettere for meg å være i den type debatter og få den type tilbakemeldinger, fordi jeg har ikke barn. Og jeg er ikke så redd av meg, som type. Men jeg forstår at hvis dattera di har tatt telefonen og fått en mørk mannsstemme med sjikane i andre enden, så trekker du deg unna samfunnsdebatten.

- Det fine med disse kommentarene er at det man har hatt på følelsen tidligere, det blir nå bekrefta. For du kan ikke lenger si at disse holdningene ikke eksisterer. Der er kommentarfeltet, og der står det svart på hvitt. Men det var jo ikke sånn at dette kom med internett. Mobbing mellom ungdom oppsto ikke med Facebook. Men det blir synliggjort.

Fra padawan til master

Vi tar med oss R2 og trekker ut av stortingssalen. På veien treffer vi (faktisk) Jonas Gahr Støre, som i hastig forbifart klapper Nordby Lunde på skulderen og spør om hun skal være med å spille fotball.

Hun sier at han nok bare ville ha henne med fordi han er så mye bedre enn henne. Og han formelig spratt nedover den trappa, Støre. Det så ut som han plutselig hadde tatt av seg en veldig tung sekk, knapt to uker etter at han forlot helseminister-kontoret.

Det er vel en viss risiko for å bli spist her inne, på den ene eller andre måten.

- Klart du blir påvirka. Men jeg er jo 40, hvis jeg hadde vært lettformerlig i alle mulige sammenhenger ... jeg har faktisk jobba i store selskaper og ordentlige jobber tidligere. Jeg er fortsatt meg.

- Jeg vet jo ikke en gang sjøl om jeg om tre år lenger får lov til å delta i Dagsnytt 18-debatter. Kanskje jeg er blitt helt uinterresant etter å ha sitti her. Man vet jo aldri.

- Er det farlig? Det er få som kommer ut herfra som mer sprudlende mennesker enn da de gikk inn?

- Ja, det kommer litt an på, som Stoltenberg sa, dere aner ikke hvor deilig det er å sitte nå og fakisk kunne ta seg en joggetur uten å ha med seg hele bøtteballeten. Når man går ut herfra, så løfter det seg en bør fra skuldrene.

Snowden og DLD

Vi går til kantina. Der sitter det spredte grupper av folk jeg ikke kjenner igjen (bortsett fra hu i SV som pleide å være journalist, da. Vi hilser pent, og jeg føler meg som en sånn som kjenner folk på Stortinget. Ikke en udelt glede).

På vei inn tar vi med oss hver vår kopp kaffe, og det viser seg at jeg tar den dyre, mens Heidi Nordby Lunde tar den billige. Henholdsvis fem og tre kroner, koster de. Etter en liten krangel får jeg ta regninga på totalt åtte kroner. Heidi har, allerede da vi avtalte intervjuet (på Facebook-chat, må vite) advart mot en kaffe som er skikkelig, skikkelig vond. Eller som hun skreiv: «Selv ikke jeg vil en commie så vondt». Men det er mulig det bare var billig-kaffen som var vond. Den som får tilstrekkelig med stemmer får se.

Jeg slenger ut noen stikkord igjen, for å se hvor vi havner.

- Personvern!

- Vi skal være glade for er at systemene våre er så ineffektive.

Heidi Norby Lunde begynner på et langt og hastig ressonement om hvordan staten vil overvåke oss, men ikke egentlig får det til, fordi politiet er så dårlig på teknologi, og at det er helt ok.

Likevel har hun ikke tro på det helt store gjennomslaget for personvernet med det første.

- Jeg tror dessverre du trenger en enkeltsak, sier hun.

En sak som viser hvor ille det er blitt. Du veit, en kvinne er på flukt, informasjonen om hvor hun befinner seg blir kjent av en tidligere partner som dreper henne. Noe sånt.

- Jeg håper selvfølgelig ikke at noe sånt skal skje, men du får ikke bygget trygge skoleveier før et barn er påkjørt. Dessverre.

Men vi må ha en fornuftsdebatt. Hvor mye personvern trenger jeg når de skal finne ut hvilken blodtype jeg har, når jeg ligger og blør ihjel på gata?

- Snowden!

- Ja, jeg holder på å forfatte en kronikk om Snowden-saken, med utgangspunkt i den filmen I Robot.

Heidi Nordby Lunde setter i gang med et langt ressonement om hvordan staten tross alt er til for å beskytte enkeltmennesker, og først deretter beskytte seg selv, men at den aldri skal skade enkeltmennesker for å forsvare seg selv, omtrent som de robotene i I Robot, og hvordan de er programmert.

- Varsler eller forræder?

- Hvis fastleger av samvittighetsgrunner kan nekte forskriftsfestede arbeidsoppgaver og nekte pasienter hjelp, så er det vel rimelig at Snowden av samvittighetsgrunner kan opptre som varsler? Erna Solberg har vel også sagt at man overvåker ikke sine venner, og heller ikke uten grunn til mistanke. Det stiller jeg meg hundre prosent bak.

Men helt entydig i sin støtte er hun ikke. Hun mener Edward Snowden burde gått tjenestevei og ta dette i USA.

- Dette handler om demokratiet i USA, og derfor må det opp til demokratisk behandling.

- Du kjører ikke en frihetskamp og går og gjemmer deg, altså!

Nekter å ta ordre

Tidligere har hun ikke vært like redd for å bryte med partiets linje. I fjor rykket hun for eksempel ut med harde angrep på Høyres forslag til endringer i abortreglene, og med det nåværende helseminister Bent Høie. Hun har også tatt svært offentlig dissens på spørsmålet om Datalagringsdirektivet. Man kan nesten mistenke at partipisken ikke virker på Heidi Norby Lunde. Men så enkelt er det vel ikke.

- Jeg håndterer ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre, sier hun.

- Fikk du bråk?

- Det ble debatt. Jeg fikk tilbakemeldinger. Men kjære deg, det er jo det politikken handler om.

- Men jeg har direktenummeret til en del i partiledelsen, for å si det sånn. Og det er ikke fordi jeg har ringt dem.

- Datalagringsdirektivet!

- DLD-debatten var bra. Vi hadde en prinsippiell debatt om personvern i Norge. Hvor ofte skjer det, liksom?

Nordby Lunde var ikke på Stortinget da DLD ble stemt gjennom. Men hun hadde stemt nei, sier hun. Som et par andre enkeltstemmer i Høyre.

- De slapp jo representantene fri i den saken. Men det var etter at de hadde forsikret seg om at de hadde kontroll på salen og hadde flertall for.

- Hva ville du stemt, hvis de ikke hadde sluppet representantene fri?

- Jeg veit at jeg ville stemt mot DLD.

- Men hva hvis Erna ringer og kjefter?

- Ja, hva skal de gjøre, da? Ekskludere deg?

Hun forteller at utfordringen med å stemme mot blokken er at du mister handlingsrom. Det rommet du skal bruke til å få gjennomført andre saker seinere.

- Dessuten skapte vel EU-saken problemer, særlig for Arbeiderpartiet?

- Ja, for Høyre og, det er jeg overbevist om.

- Vi har et folk i Norge som synes det er helt greit å sende inn selvangivelsen via SMS, uten å se på en gang hva de har betalt til staten. Og det er jo litt av problemet. At convenience beats ... personvern.

Come to the dark side

Nordby Lunde har ikke bare vært politiker. Hun har jobbet i HP, Databuss, Merkantildata, Sevenmountain Software, PA Consulting og i det siste det sosiale nettbudselskapet Easybring.

- Hva skal du gjøre etterpå?

- Det kommer an på hvordan jeg har klart meg her.

- Er det ikke First House dere går til alle sammen, da?

- Det kan jo være at jeg er ute herfra om seks måneder. Jeg er jo bare vara.

- Men du er vel en sånn som PR-byråene er interessert i?

- Sikkert. Men så er vel spørsmålet om jeg er interessert i dem.

- Men jeg synes det er litt vanskelig. Vanlig jobb ... Si at jeg får en jobb i ... ja, Orkla, for eksempel. Da vil jeg jo være begrensa. Hva kan jeg snakke om, hva kan jeg blogge om? Kan jeg være politisk engasjert og samtidig jobbe med produktansvar?

- Uansett hvilken rolle du har må du tilpasse deg.

Hun ser på meg som om jeg burde ta det inn over meg. Jeg later som ingenting. Vi pakker sammen og forlater Stortingskantina. Opp på kontoret med R2. Forbi ganger hvor portretter av gamle Høyre- og Arbeiderparti-gubber stirrer strengt ned mot oss. Ingen av dem er i slekt med noen av oss. Eller for den saks skyld R2D2.

- Hva skal du gjøre nå?

- Først må jeg få ferdig den dumme kronikken.