Å koke suppe på stråling

Det har igjen blomstret opp en debatt om hvorvidt stråling fra et økende antall basestasjoner, wlan-sendere og annen trådløsteknologi kan medføre helsefare. Dette er ikke en ny debatt. Til tross for forsikringer fra Statens strålevern - som er den instans i Norge som er satt til å gi råd om dette - om at det er liten eller ingen risiko for helsepåvirkning, er det åpenbart at mange likevel er skeptiske.

Det har de siste årene blitt lagt ned betydelige forskningsressurser for å kartlegge eventuelle skadevirkninger. Så langt har man ikke funnet slike sammenhenger, gitt de strålingsverdier den jevne borger faktisk blir utsatt for. Det kan selvsagt argumenteres at vi ennå ikke kan si noe utfyllende om langtidsvirkninger, da teknologien vi snakker om er relativt ung. Likefullt har ulike typer kommersiell radioteknologi vært benyttet i mange år. Det første kommersielle mobilnettet i Norge - NMT - ble for eksempel lansert i 1981. Og, i hvert fall de siste ti årene, har både mobiltelefoner og trådløse nettverk vært allemannseie.

Forskernes dilemma er ofte at de aldri kan utelukke årsakssammenhenger. De kan bare slå fast at det ikke er funnet noen sammenheng. Det gir rom for tolkning, noe mediene ofte utnytter. Det er også tilfelle i denne saken. Mye av dekningen har vært tendensiøs, og ignorert forskjellen mellom "lite sannsynlig" og "ikke umulig". Det har resultert i at usikkerheten rundt dette er vesentlig større hos befolkningen, enn hos dem som virkelig bør ha greie på det, forskerne.

Informasjonsarbeid er et krevende fag. Og det er lite å utsette på Statens stråleverns godt funderte og balanserte kommunikasjon med både medier og landets innbyggere. Likevel, det kan være på sin plass å være enda litt mer tydelig på hovedbudskapet: "Det er ingen grunn til bekymring."