Nei til mer statlig datafangst

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa har bestemt seg for å utsette Stortings-behandlingen av Datalagringsdirektivet. Hun vil ha et bedre beslutningsgrunnlag først, og skal i samarbeid med Justisdepartementet utarbeide et høringsnotat.

Datalagringsdirektivet ble innført i EU i 2006. I Norge har saken ligget til vurdering i departementet siden. Siste deadline var behandling i Stortinget før sommerferien i år, som kom og gikk. Treneringen er et ganske sikkert tegn på at meningene om direktivet i de tre regjeringspartiene er delte. Dessuten har nok også den økende debatten rundt direktivet medført kalde føtter - nå sist med opprettelsen av stiftelsen Stopp Datalagringsdirektivet denne uken.

Hvor samferdselsministeren står i saken er forøvrig knapt en hemmelighet. Til Stavanger Aftenblad spør hun retorisk: Ønsker vi et samfunn der telefonsamtaler, sms og nettaktivtet lagres av private selskaper? Stilt slik, er det få som vil bekjenne seg som tilhengere av Datalagringsdirektivet.

En innføring av direktivet vil ikke bety noen stor praktisk endring av dagens situasjon. Tele- og nettoperatører lagrer også i dag trafikkdata, blant annet i faktureringsøyemed. Politi- og påtalemyndighetenes argumenter i forhold til kriminalitetsbekjempelse er også uten tvil tunge. Men det er ikke nok. Det er en vesensforskjell på samtykket lagring i et kundeforhold og en statlig sanksjonert og pålagt ordning. Sistnevnte har som eneste formål å samle data om landets innbyggere, i tilfelle de kan få relevans i en straffesak. Det representerer en vilkårlighet vi mener Norge ikke kan være bekjent av.

Datalagringsdirektivet har blitt en symbolsak på myndighetenes stadig økende mulighet til spore befolkningens aktiviteter. I seg selv vil ikke direktivet medføre noen vesentlig svekkelse av personvernet. I sum er det likevel på tide å si nei til statens raskt voksende datafangst.