Opp som en sol, ned som en pannekake

Opp som en sol, ned som en pannekake

Aftenposten overtok regien og Simula Research Laboratory sitter igjen med gråten i halsen. Det er kortversjonen av saken om sprekk i offentlige IT-prosjekter. Er vi blitt noe klokere?
Målet med Simulas rapport ("Prosjektestimering i norsk programvareindustri", mars 2004) var å undersøke hvor flinke norske leverandører av it-prosjekter er til å anslå i forkant hvor mye prosjektet kommer til å koste. Forskerne snakket med folk på flere nivåer i 18 firmaer. De er kommet frem til at firmaene ikke er særlig flinke, faktisk like dårlige som for 10-20 år siden. De fleste estimater sprekker. Fortell meg noe jeg ikke vet.

Aftenposten tok tak i undersøkelsen 4. mars, prisverdig nok, og spurte forskerne hvor mye dette utgjør i penger. Forskerne svarte med å henvise til Statistisk Sentralbyrås (SSB) tall for databehandlingsvirksomhet. Der står at ca 30.000 personer arbeidet med konsulentvirksomhet tilknyttet system- og programvare i 2002. Disse hadde en omsetning på drøyt 33 milliarder kroner eks mva.

Et så svært tall må relateres til noe. Forskere kan mer og mer om mindre og mindre, så de hadde ingen relasjon til tallet. De visste ikke at det ligger fem ganger over de estimater som Gartner og IDC har presentert. Det sier seg selv at det ikke finnes 30.000 systemutviklere som leverer prosjekter i Norge.

Langt over 95% av de 6.500 firmaer SSB har gruppert som "konsulentvirksomhet" driver kanskje med programmer, men ikke med prosjektleveranser. "Én mann som program skriver, ingen prosjekt gjør" het det visst allerede i Håvamål. Men Aftenposten syntes tallet var skrekkelig lavt. Forskerne repliserte at det kan da godt være. Tallet ble ganget med to for å få med seg utviklere hos kunder.

Slik fremkom det oppsiktsvekkende funnet at Norge bruker 60 milliarder i året på it-utvikling og 6 av dem er offentlige overskridelser. Avisen konstruerte tall som ikke står i rapporten og ikke har grunnlag i den. Stort oppslag, stor interesse, forskerne innkalt på teppet i departementet. Det ti år gamle TRESS-spøkelset ble pisket frem enda en gang. Debatt i Stortinget fulgte. Storm i et vannglass. Ut fra Gartner-tall har jeg anslått at realiteten er ca 10 milliarder kroner, ikke 60. Hadde man tatt utgangspunkt der, hadde det ikke blitt noe oppslag.

Så langt kan vi lære to ting: Snakker man statistikk, må man ha et forhold til tallstørrelsene. Er det trolig at det finnes så mange som driver med prosjektleveranser? Hvor jobber de? Hva jobber de med? Og den andre lærdommen: Stol ikke på SSB-tall innen it. De er altfor grove. De er basert på selvregistrering, dvs svar på spørreskjemaer der det er meget få valgmuligheter. Derfor har bransjefolk i alle år basert sine anslag på Gartners eller IDCs tall. Disse profesjonelle markedsbedømmere siler regelmessig hele it-bransjen med et mye mer finmasket nett.

Hva kan vi lære av Simula-rapporten? Av 40-50 prosjekter som ble saumfart, endte 5 på estimatet og 2 ble stoppet underveis. Resten kostet mer enn opprinnelig antatt. Det kan bunne i prosjekttørke i markedet. Estimering er ikke vitenskap, det dreier seg om erfaring, situasjonsbedømmelse og magefølelse. I de 2-3 siste årene var firmaene villig til å ta på seg prosjekter selv om de ante at de kunne sprekke. De presset prisene og turde ikke å legge inn buffer. Det er bedre å ha noe å gjøre enn å suge på labben. Denne Simula-konklusjonen har med andre ord ikke mye verdi: Det er forhold i markedet, ikke estimeringsevne, som avgjør.

Halvparten av de prosjekter som ble planlagt ut fra klassisk fossefallsmetode hadde overskridelser, men bare en fjerdedel av dem som var basert på evolusjonære, iterative modeller. Opplagt rett, evolusjonær systemutvikling forutsetter at kunden involverer seg, forstår hva som skjer og kan styre prosjektet i riktig retning. Noe klokere er vi tross alt blitt.

To av tre prosjekter der kunden var offentlig kostet mer enn forutsatt, mot bare en av fem i privat sektor. Simula presenterer en rekke momenter for å forklare forskjellen. Her er to til. Den ene er at offentlige prosjekter inneholder mye skreddersøm, dvs større usikkerhet. Og den andre: Offentlige prosjekter er mye vanskeligere å avslutte fordi så mange er involvert og alle skal høres.