Penger i luften

Det vanskeligste med trådløs tilgang til internett ligger i forretningsmodellen. Det tekniske er relativt enkelt.

Det påstår flere av aktørene Computerworld har snakket med om trådløs internettilgang. Andre er helt uenige; det er bare å ta seg betalt, mens det kreves komplekse systemer for autentisering og fakturering. Starbucks, Kaffe & Krem, Peppes Pizza og andre i servicebransjen lar folk få tilgang gratis.

Forretningsmodellen er å tjene ytterligere på kjernevirksomheten -- rett og slett trekke flere kunder.

Hotellene gjør det på en lignende måte. De tjener ikke på selve tilgangen, men "må" ha tilbudet for å få flere gjester.

Operatørene får bygge ut uten kostnad for hotellet, og tjener pengene på abonnentsordninger eller ved at kunden kjøper tilgang der og da. Enten via operatørens web eller kodekort som kjøpes i resepsjonen. Når det siste er tilfelle, får hotellet en liten andel av beløpet.

Operatørene, som Telenor, WAN Norge og Netpower, har mer "klassiske" forretningsmodeller. Kunden betaler for tid eller trafikk og betaler direkte, via kredittkort eller abonnement.

Det er igjen to typer operatører i dette markedet: Nyere firmaer som konsentrerer seg om løsninger for trådløs internettilgang og tjenester rundt dette, og teleoperatørene som mer eller mindre motvillig må være med fordi wlan-teknologien kan true deres investeringer i mobilteknologi.