Bratte trapper

Bratte trapper

KOMMENTAR: Applikasjoner er sjelen til it. Arvesølvet. De som steller med dem skal vite hva de gjør

Hvordan kan en bedrift bedømme om den har en organisasjon bak applikasjonene som er på høyde med deres betydning?

Jeg snakker selvfølgelig ikke bare om programmerere, men hele organisasjonen som skal sørge for applikasjonsporteføljens ve og vel. De ledere og grupper som har ansvar for å planlegge, utvikle, forvalte, integrere, teste og sette i drift porteføljen. De som står mellom forretningen og teknikken, ofte kalt systemavdelingen. Jeg foretrekker ordet applikasjonsorganisasjon (AO). Årsaken er at mens en systemavdeling per definisjon er intern, er det stadig oftere både intern og ekstern kompetanse i AOen.

Gartner har utviklet en modenhetstrapp med fem trinn for AOer. Det første heter rett og slett ad hoc. På dette nivå er det ingen arbeidsprosesser definert, det er opp til den enkelte gruppe hvordan den velger å angripe oppgaven. Hver gang den går i gang med en ny oppgave, starter den uten andre hjelpemidler enn utviklingsverktøy og egne kunnskaper. Gruppen gjør så godt den kan. All læring samles i individene, de blir selvfølgelig flinkere etter hvert. Slike AOer er seg ikke bevisst at arbeidsprosesser har stor betydning. Leveransenes kvalitet varierer voldsomt, av og til går det bra, andre ganger skitt. Sett over noen år pleier ytelsen å være utilfredsstillende.

I en AO på trinn 2 har den enkelte gruppe snakket sammen om sine prosesser, men de er ikke dokumentert. Det kan hende at gruppe A velger helt andre prosesser enn gruppe B. Dessuten er det ingen som ser til at prosessene blir fulgt, det går man bare ut fra. Mye står og faller med de enkelte gruppeledere og nøkkelpersoner. Dette trinn kalles repeterbart fordi gruppene selvfølgelig vil benytte de metoder som har virket tidligere. Det blir ikke gjort mye for å spre erfaringene på tvers i organisasjonen. Fordi man stoler så mye på enkeltindivider, pleier leveransene å inneholde mange feil.

Hyllevarmere

AOer på trinn 3, som kalles definert, har valgt og dokumentert et sett med arbeidsprosesser for de ulike arbeidsområder. Alle i AOen vet om dem, de har fått opplæring, men det er likevel ikke sikkert at de blir fulgt. Ledelsen har ikke gode metoder for å følge opp om prosessene faktisk brukes, den legger heller ikke mye vekt på å sørge for at det skjer. Prosessene blir ofte "hyllevarmere", men de kan danne et utgangspunkt for å komme et trinn videre.

Det er relativt få AOer som er kommet lengre enn trinn 2 eller 3. Trinn 4 kalles styrt og målbart. AOer på dette nivå har både dokumenterte prosesser og de nødvendige metoder for å vite om de blir fulgt. Dessuten har de kvantifisert de viktigste målsetninger, og måler løpende om de blir oppnådd. Målinger er en del av arbeidsprosessene, det skjer stort sett automatisk. Gap blir relativt fort oppdaget og tettet. Det er ikke sikkert at prosessene er de best tenkelige, det viktige er at de blir fulgt og løpende forbedret, ut fra erfaringer.

En organisasjon på trinn 5 kalles optimalisert. Den tilpasser sine prosesser til "beste praksis" som har utviklet seg. Ansvaret for prosessforbedringer er tydelig plassert og fulgt opp. Arbeidet foregår på en konsistent og pålitelig måte, metodikken forandrer seg i takt med utviklingen og erfaringene. Stikkordet er kontinuerlig forbedring.

Fem trinn

Fem trinn, fra fritt frem til profesjonelt nivå. Tankegangen er velkjent fra andre lignende modeller, blant annet CMMI, Capability Maturity Model. Spørsmålet er: Må alle AOer strebe etter trinn 5? Svaret er nei, man bør velge et nivå som passer til de oppgaver organisasjonen er pålagt. Skal man levere og forvalte kjernesystemer for en bedrift, må trinn 4 være målet. Kjernesystemer er per definisjon virksomhetskritiske, erfaringene viser at de lever i 15-20 år. Arbeider ikke AOen på et profesjonelt nivå, forfaller applikasjonene raskt, og det vil koste stadig mer å holde dem i noenlunde brukbar stand. Til slutt vil de skape konstant hodepine, men å skifte dem ut blir en kjempeutfordring som ledelsen i det lengste kvier seg for å bevilge penger til. Store penger.

I enkelte kretser eksisterer fortsatt den oppfatning at arbeidsprosesser hindrer den kreative utfoldelsen. Idealet er fortsatt superprogrammereren som kan "alt" og jobber dag og natt. Men individuelle ferdigheter er ikke nok. IT har forlengst sluttet å være en oppgave som dyktige individer kan klare. Det må organiseres og settes i system, pinlig nøyaktig – ellers har vi faen i hælene.

hidas@online.no

Les om: