Der digitale innfødte formes

Norge er langt fra det eneste land i verden som gjerne vil bli en fremtredende kunnskapsnasjon. Forskjellen mellom de andre og oss er at Norge faktisk kan få det til. Vi har stor frihet til å investere mens det ennå er tid. Men hva skal vi investere i? Ett svar har professor Torger Reve gitt i rapporten om "et kunnskapsbasert Norge": Næringsklynger. Det vil si å bli enda bedre på ting Norge allerede er god på. Her kommer et annet slags svar.

Svaret er – vi skal investere i fremtiden. Og fremtiden, det er barna. Barna skal bære med seg de basale kunnskaper som nasjonen skal bygges på. De vil vokse opp og leve i en digital verden. Kunnskapene som barna skal ha med seg må derfor ha med digitale teknologier å gjøre.

I de siste par desennier har ikt-opplæring vært en del av vårt skolesystem. Mye penger er blitt brukt på å anskaffe pc-er og annen snask. Det finnes nå ikt-utstyr på alle skoler og mange barnehaver. Noen mener at dette har vært en vellykket satsning. Andre, blant annet meg, har ment at satsningen har vært populistisk styrt, uten dypere innhold. Det er morsomt med pc-er, synes barna, og det er viktig å beherske pc-er, synes foreldrene. Rektorer og skoleeiere (kommuner) som valgte å underprioritere pc-er, fikk så hatten passet.

Digitale ferdigheter er offisielt blitt definert som basale, på nivå med lesing, skriving og regning. Alle som kommer ut fra skolen skal ha minstekunnskaper om å bruke datamaskiner. En analogi som ofte blir brukt er at å håndtere en pc er omtrent som å kunne kjøre bil. Viktig å kunne i dagens samfunn. Uten "pc-lappen" er du sterkt hemmet.

Analogien er besnærende, men feil. Man kan være god til å kjøre bil uten å vite noe som helst om hva som er under panseret. Det er greit med pc-er i skolen, spørsmålet er hva de skal brukes til.

Ikt-opplæring i skolen finnes på to nivåer. Det ene er det som kalles digital leseferdighet, det vil si å kunne bruke pc-er og populære programmer som alment benyttes i samfunnet når elevene går der. (Ti år senere vil det være helt andre programmer i skuddet.) Skolen kan lære elevene Word, Powerpoint og mye annet. Facebook, Google og lure apper vil de plukke opp selv.

Det andre, høyere nivået er databehandling - å lære å utvikle nye løsninger ved hjelp av ikt. Det krever kunnskaper blant annet innen programmering og testing, datastrukturer, algoritmer (ja!), nettverk – generelt sagt moderne ikt-basert praksis. Istedenfor å bruke analogien om å kjøre bil, vil jeg heller tenke på andre basale fag som kjemi, fysikk og matematikk. Fag der elevene gjennomfører eksperimenter og løser oppgaver.

Musikk er et illustrativt eksempel: Elevene blir ikke lært opp til å håndtere CD-spillere eller Spotify, de spiller og synger selv. Gjennom det får de med seg musikkglede som ballast for resten av livet. Det er ikke meningen at alle skoleelever skal bli musikere. De fleste blir ikke annet enn glade amatører som står i kor. Samme sak med ikt. Det forventes ikke at flere enn noen prosenter skal leve av ikt, men de vil lære nok til å klare seg bedre her i livet. Og en og annen vil kanskje utvikle seg til en Steve Jobs eller en Jon S. von Tetzchner.

Digital leseferdighet blir ofte undervist av ikke-tekniske lærere som bare kan litt mer enn sine elever - de er spesialister i helt andre fag. Skal man undervise om programmering eller datastrukturer, må man derimot ha spesialutdannelse i ikt.

Nå er jeg fremme ved mitt forslag om hva Norge skal investere i hvis vi ønsker å bli en nasjon som lever av kunnskaper. Vi må ha et anselig antall lærere og lektorer som spesialiserer seg og kan undervise skolebarn i databehandling. Gjerne på høyskole-nivå. Langt over kontorstøtte. Vi har få slike, og å skaffe dem er lettere sagt enn gjort. Det vil kreve at de nasjonale myndighetene beslutter seg for det og legger forholdene til rette for det. Det vil ta tid. Begynner regjeringen nå, vil ikt-lærerne være på plass i tilstrekkelig antall når oljen og gassen tar slutt.