Dunker hodene i møterom 3

Dunker hodene i møterom 3

KOMMENTAR: Det er ikke lenger nødvendig å spørre "Hvor er Schjøtt-Pedersen?", skriver Peter Hidas.

Da jeg kom hjem i slutten av januar etter en langtur fant jeg to mildest talt forbausende publikasjoner i postkassa.

De henger sammen på en finurlig måte.

Den ene var første nummer av Computerworld for i år, med hovedoppslaget: "Disse har mest it-makt". Listen toppes av Karl Erik Schjøtt-Pedersen, statsråd ved Statsministerens kontor. Jeg må si at jeg ble litt overrasket fordi jeg aldri har lagt merke til Schjøtt med noe som helst som har med it å gjøre.

Avisen kaller ham "katalysator for regjeringens storstilte digitaliseringsstrategi". Altså Karl Erik, ikke lenger Rigmor (som har falt til plass 6). Schjøtt har utvilsomt tyngde og makt, han er en grå eminense. Statsråder forteller med ærefrykt om møterom 3 i SMK der Schjøtt dunker hodene deres mot hverandre og får dem til å bli enige. Ellers får de ikke gå ut. Skulle vi være så heldige at han bruker sine overtalelsevner til å skape vei i vellinga for digitalisering, hadde det vært strålende.

Hvis Schjøtt virkelig er kaptein på skuta blir det spennende å se hva et eventuelt regjeringsskifte til høsten vil bringe av strategiendringer. Digitaliseringsprogrammet ble presentert med tre års horisont, men så raskt blir det neppe unnagjort. Å opprettholde trøkket i et valgår blir utfordrende – den gamle sannheten gjelder vel fortsatt: "Man vinner ikke et valg på it". Regjeringen vil bli opptatt av helt andre saker i 2013.

Men det var den andre publikasjonen som virkelig fikk meg til stusse. Den er Digitutvalgets sluttrapport, overlevert til FAD 7. januar. Rapporten heter "Hindre for digital verdiskapning". Utvalget ble oppnevnt i statsråd 24. juni 2011.

Jeg tenkte at her får vi motforestillingene til regjeringens superoptimistiske beskrivelse av veien til digitaliseringens velsignelser. Jeg fant mye og godt systematisert faktainformasjon om mange sider ved it - og lite annet. Lang på fakta, kort på forslag. Til og med det eldgamle temaet om bredbåndsutbygging i Sogn og Fjordane har fått enda en omgang.

Utfordringen er godt beskrevet: "Norge har en sterk tradisjon for sektorielt ansvar og lokal styring. I mange tilfeller er det den mest hensiktsmessige måten å styre på, ettersom de som jobber innen en sektor eller et område har de beste forutsetninger for styring. I møtet med digitaliseringen kan derimot sektoriell styring og lokal selvråderett være til hinder."

Nettopp: Sektorene er opptatt av å befeste sin makt, ikke å dele den med andre. Operasjonell styring blir prioritert på bekostning av innovasjon.

Så sier utvalget: "Gitt digitale tjenester og løsningers enorme potensiale, bør arbeidet med å digitalisere det norske samfunn løftes og styrkes. Det er sterke argumenter som taler for å avvike fra sektorielt ansvar, for å endre det norske samfunnet og bygge et norsk digitalt kunnskapssamfunn."

Jeg må innrømme at folk som kaster rundt seg med begrepet "kunnskapssamfunn" ikke står høyt i kurs hos meg. Vi lever allerede i et kunnskapssamfunn og det har vi gjort lenge. Alt vi produserer er basert på kunnskaper, det er anstaltmakeri å late som vi må bygge noe kvalitativt nytt og annerledes. Når de samme folka innfører i tillegg begrepet "kunnskapskompetanse" blir jeg regelrett krakilsk.

OK, la oss komme til saken. Hvordan skal det sektorielle ansvaret svekkes og digitaliseringsrevolusjonen gjennomføres? Her er det sentrale forslaget: "Digitutvalget foreslår å etablere en sektorovergripende prosjektorganisasjon utstyrt med ressurser til å gjennomføre digitaliseringen av det offentlige Norge og bidra til digital verdiskapning i samfunnet forøvrig.

Så enkelt er det. Forslaget er at eksisterende strukturer må beholdes, men en digitaliseringsdirektør bør lede arbeidet i en tidsavgrenset prosjektorganisasjon "med klare mål og fullmakter til å ta beslutninger om digitalisering på tvers av sektorer".

Hvor naive kan presumptivt dyktige og erfarne mennesker være? Tror de virkelig at en tidsavgrenset prosjektorganisasjon kan overstyre og endre hundre år gamle strukturer og kulturer? Bare sånn?

Ikke nok med det. Prosjektlederen bør i praksis fungere som en teknologidirektør, sier utvalget, en Chief Technology Officer. Teknologi-fokusert vektlegging underspiller de innovative og verdiskapende aspektene. Det er ikke en høyt plassert CTO offentlig sektor behøver, men en ekte CIO, en Chief Influence Officer. Og her er jeg tilbake der jeg startet: Kanskje vi har mannen allerede, han heter Schjøtt Pedersen. Det gjelder bare å rive ham løs fra statsministeren og de daglige oppgavene. Da blir det ikke lenger nødvendig å spørre hver fredag i Nytt på Nytt: Hvor er Schjøtt Pedersen? Han får et selvstendig ansvarsområde, blir synlig og får virkelig nok å henge fingrene i.

Les om: