Grøss og guru

Grøss og guru

Chris Anderson mener internett har skapt en ny forretningsmodell som heter "gratis". Jeg er helt uenig.

Anderson er redaktør for bladet Wired og ellers berømt for å ha skrevet en bok der han lanserte ”den lange halen”. Halen forteller at nettet har skapt et marked der blant annet bøker har fått et "evig liv". Bokladene på jorden har begrenset plass og den er forbeholdt bestselgerne. Usolgte bøker forsvinner fort fra hyllene, de blir destruert eller dukker opp i Mammutsalg. Vekk skal de.

Bokhandlene i skyene, som Amazon, behøver ikke å tenke på fysiske begrensninger. Millioner av titler, gamle og nye, kan kjøpes, år etter år. En bok fra 1989 kan være like aktuell som en fra 2009, bare man finner frem til den rette kunden. Og de potensielle kundene kan purres (slik Amazon gjør det) eller de kan melde seg selv.

"Den lange halen" er en realitet. Men nå har Anderson gått et skritt videre i sin nye bok, Free: The Future of a Radical Price. Der hevder han at stadig flere varer, immaterielle og materielle, vil bli gitt bort gratis. Anderson kaller dette en direkte, uunngåelig konsekvens av de digitale mulighetene. Folk elsker å få ting gratis, og de kan få dem gratis, takket være nettet.

Vil ha betalt

Du og jeg vil ha betalt for det vi ser på som arbeid. Vi må ha noe å leve av. Men vi er villige til å gi bort arbeidsinnsats som vi betrakter som hobby. Arbeid og hobby kan ligne på hverandre, men forskjellen mellom dem er essensiell. Nettet er stappfullt av hobbyarbeid, "labour of love". Blogging er et typisk eksempel. Folk legger ned tusener av timer, uten å kreve en krone i retur. De nøyer seg med gleden over oppgaven, pluss at hobbyen ofte skaper tilhørighet til en krets.

Ikke rart at Anderson lanserer "gratis" som en ny forretningsmodell. Han har sett, vi alle har sett, den fenomenale suksessen til Google der tjenester ikke koster noe for brukerne. Noen annen, nemlig annonsørene betaler gildet. Anderson har også sett at mange aviser og tidsskrifter gir bort sitt "innhold" gratis på nettet. Ergo: "Gratis" er inne og det er fremtiden.

Ikke normalen

Men Anderson tar feil. Google er et spesialtilfelle, ikke normalen. Og selv Googles suksess må betraktes med skepsis. For noen år siden kjøpte Google videotjenesten YouTube. Tjenesten brukes til å dele familiefilmer og videoer med andre interesserte. Å laste opp videoer eller å laste dem ned for å se på dem, koster ikke penger. Men Google har aldri klart å tjene penger på YouTube. Tvert imot, tjenesten går med betydelig underskudd, i størrelsesorden en halv milliard dollar i år.

Det kommer av tre ting. Annonseinntektene har uteblitt fordi YouTube stort sett har såpass lav kvalitet at annonsørene ikke har lyst til å bli assosiert med den. For å øke kvaliteten har Google kjøpt profesjonelt innhold en masse, og det er heller ikke gratis. Dessuten koster det flesk å anskaffe og drifte den stadig voksende infrastrukturen.

At tilgang til nettaviser og mange tidsskrifter er gratis, er et trist faktum. Vi kan ikke kalle det en forretningsmodell, heller en barnesykdom som avisbransjen ikke kan leve med i lengden.

Fiksjon

Gratismodellen er stort sett en fiksjon. Den finnes nesten bare i teorien. Dessuten har den to store, prinsipielle svakheter. Den ene er at den innbyr til sløsing. Ting vi ikke betaler for, overforbruker vi, uansett hva det er. Vi fyller opp våre pc-er med skitt og kanel. Vi laster ned programmer og annet innhold som er gratis – jeg skal se på det siden, tenker vi. Men "siden" er en skjelm. Istedenfor å lese det jeg fikk tak i i går, fortsetter jeg å laste ned nye ting i dag. Bare solskinn og luft er gratis. Vi glemmer at det som er gratis for meg, vanligvis koster penger for leverandøren.

Den andre svakheten er at folk må ha betalt for sitt arbeid. Om de heter programmerere eller journalister, de må få lønn for strevet og den selvrespekt som det gir å få betalt for sitt arbeid. De skal ikke tvinges til å omdefinere arbeid til hobby – de flinke vil da finne på noe annet å gjøre, og kvaliteten vil gå i bakken. Annonsefinansierte tjenester kan være OK på visse områder, men helt forkastelige på andre. Dessuten: Vi setter større pris på innhold som vi har betalt for.

En velkjent forretningsmodell er å gi bort noe for at folk skal kjøpe noe annet. Det klassiske eksemplet er å gi bort en barberhøvel, men selge dyre barberblader til den. En god modell, men den har ingenting med gratis å gjøre.

hidas@online.no

Les om: