Ikke rør kompisen min!

KOMMENTAR: Bring your own device lar seg ikke stoppe bare fordi ledelsen vil.

Publisert Sist oppdatert

Ansatte vil ha med seg sin private yndlingsgadget hjemmefra og bruke det på jobben. Knytte det til bedriftens nett. Ledelsen skal ha harde never for å hindre dem. De fleste lukker øynene, later som de ikke vet om at det skjer. Men det vil de ikke komme unna med.

Fremtidens kunnskapsarbeidere har ikke vokst opp med pc, telefon på pulten og Outlook. De lever i en helt annen verden. Mer og mer flyter yrkesrollen og privatrollen i hverandre. De bruker sosiale media i kontakt med både kolleger på jobben og venner. De lever et mobilt liv. De laster ned fra nettet alt de har bruk for. De er vant til teknikken, er teknisk sett produktive og selvbevisste. De er overbevist om at de er best til å bedømme hvilke it-verktøy de skal ha. De vil gjerne kjøpe dem selv. For dem er sikkerhetskontroll noe som foregår på flyplasser.

Sjefene deres er eldre. De har vokst opp i en tid da det var bedriften som valgte utstyrstyper og kjøpte inn alt som skulle til. Alle brukte bedriftens utstyr og rutiner, noe annet var utenkelig. De tenker standardisering, effektivitet og sikkerhet. Utstyret er fem år gammelt og svett, ja vel, men hva så?

Sånt blir det konflikter av. BYOD, Bring Your Own Device, er en trend som ikke lar seg stoppe bare fordi ledelsen vil. Dessuten er lederne selv ofte helfrelst på Ipad og smarttelefon, de vil være med. BYOD skjer fordi moderne forbrukerteknologi fra Apple og venner er blitt så billig, tiltrekkende og potent. Brukermakt er større enn it-makt, avstanden øker.

Og vi er bare ved begynnelsen. Ipad, Iphone og Android er populære kodeord for den underliggende trend at det er stadig flere utstyrstyper som kan knyttes til bedrifters interne nett. Bedriftene og de ansatte må finne et modus vivendi.

Hvem i bedriften holder orden på mobilt utstyr? Vanligvis blir mobiltelefoner kjøpt inn og glemt. Det er derfor folk med firmamobil har fått seg ny telefon to ganger i året. Snart er vi der at mobile enheter, i lomma eller i veska, blir det folk helst bruker til nettkommunikasjon. Da må vi tenke annerledes. Mobile Device Management må på plass.

Gartner har spurt et stort antall it-ledere i USA og Europa om å kaste et blikk fem år frem: Hvor stor andel av brukerne arbeider med så sensitiv informasjon at de ikke skal ha rett til å knytte privateid utstyr til bedriftens nett? Flesteparten mente 20 prosent eller mindre. I de fleste bedrifter vil altså fire av fem bruke privateid utstyr hvis de vil.

Det finnes problemer som ikke kan løses, bare håndteres forstandig. Dette er ett av dem. BYOD skjer i stadig større utstrekning selv om it-avdelinger ønsker det pokker i vold. Å lukke øynene vil ikke få fenomenet til å forsvinne. At ansatte bruker mobilt utstyr på arbeidet som de eier selv vil ha fundamental betydning for arkitekturen (der alt som er sensitivt må bli lagret på servere som bedriften har kontroll over), for nettkapasiteten, sikkerhetsløsningene, service deskens belastning og en del viktige juridiske forhold.

BYOD vil ikke spare kostnader av betydning for bedriftene. Hovedfordelen vil ligge i at brukerne som velger BYOD selv vil overta ansvaret for vedlikehold og support. De vil gjøre det på fritiden fordi de liker å drive med slikt. Til en viss grad må bedriften kompensere dem for dette.

Gartners anbefaling har lenge vært "managed diversity". Erkjenne at ikke alle brukere og alle situasjoner kan håndteres likt, men likevel beholde et godt grep. For mobile enheter kan en tredeling være praktisk. Del 1 er standardutstyr som bedriften eier og er ansvarlig for. Del 2 er utstyr som blir tolerert og til en viss grad supportert. Del 3, resten, er utstyr som ikke blir supportert. Målet er å utforme et regelsett som hjelper til å holde kostnadene under kontroll, reduserer risikoen og deler ansvaret mellom bedrift og ansatt.

Her er det fire målsetninger som er vanskelig å forene: Holde de ansatte happy, skape effektive prosesser, styre kostnadene og hindre at vonde ting skjer. BYOD krever retningslinjer og et strukturert program. Ingen revolusjonerende greier, men kjent praksis: Vite hvor vi er, forstå behovene som kommer, finne alternativer, gjøre valg. Hvis bedriften ikke bestemmer seg for hva som er tillatt og ikke tillatt (og for hvem), vil de ansatte fortsette å ta saken i egne hender.