Når skredderne blir arbeidsløse

Når skredderne blir arbeidsløse

KRONIKK: Konfigurering er noe herk. Det er likevel å foretrekke.

Av 100 bedriftsledere ønsker omtrent 99 å kjøpe standardsystemer på så mange områder som mulig. Nesten ingen mener at det beste er å utvikle skreddersydde applikasjoner fra bunnen av. Men de får ikke ønsket sitt oppfylt – standardpakkene tilfredsstiller sjelden alle behovene, skreddersøm må til.

Årsaken til ønsket er åpenbar: Skreddersøm koster. Hvor mye, det får man først vite etter at arbeidet erklæres avsluttet. Hovedattraksjonen med standardpakker er at leverandører styrer showet og alle som bruker dem deler på kostnadene.

Det finnes selvfølgelig en avveining her. Skreddersøm resulterer i systemer som er 100 prosent tilpasset den ene bedriftens behov og krav – bare man er villig til å betale det dét koster. Dessuten kan behov og krav endre seg mens utviklingen pågår. Standardpakker er laget for å dekke mange bedrifters behov. Alle som kjøper pakker innser at de ikke får eksakt det de vil ha. En pakke gir kanskje 80 prosent behovsdekning. Bedriften må avfinne seg med at enkelte prosesser må endres, standardpakken støtter dem ikke.

80 prosent

Men det er minst to problemer med denne "80 prosent-regelen". Det ene er at det ikke er noe som heter 80 prosent, det finnes ingen gode måter å måle om dekningen er 70, 80 eller 90 prosent. Regelen sier bare at det er funksjoner og egenskaper vi må klare oss uten. Ledelsen mener at det må gå an å leve uten at absolutt alle krav er dekket. Men brukerne sier noe annet - at det som mangler vil ødelegge vår måte å drive butikk på. Får de gjennomslag, er runddansen med tilpasninger ("customization") i gang.

Leverandørene av standardpakker har en stor utfordring. På den ene siden vil de lage pakker som er enkle å forstå og bruke. Her ligger det salgsargumenter, dessuten blir investeringene mindre. På den andre siden vil leverandørene selge pakkene sine til så mange kunder som mulig, og det betinger et vell av valgmuligheter. Potensielle kunder må tro at de får stort sett alt de vil ha. Mange valgmuligheter fører imidlertid til kompleksitet. De største pakkene har tusenvis av valgbare parametre, å overskue dem alle i utallige kombinasjoner er ingen som makter. Derfor er konsulentfirmaer så glade i for eksempel Sap-pakkene, konfigureringen av dem skaper mye spesialarbeid både initielt og hver gang det skal gjøres endringer.

Usynlig grense

Konfigurering er noe herk, det krever detaljforståelse av funksjoner som det ofte viser seg ikke er bruk for. Likevel er det å konfigurere en pakke ved å stille inn de ulike parametre langt å foretrekke fremfor å endre programmene som utgjør pakken.

Det er ingen som kjøper en pakke for å sette i gang storstilte tilpasningsprosjekter. Til å begynne med er de fleste kunder overbevist om at det er nok å konfigurere her og der. De blir ofte skuffet. Mye vil ha mer, prosessen er selvforsterkende, man sklir lengre og lengre utpå. Til slutt kommer man dit at det å få til enkelte funksjoner krever nyprogrammering og programendringer.

I det øyeblikk man bestiller programendringer hos leverandøren (som vanligvis er den eneste som har tilgang til kildekoden) trår man over en usynlig grense. Pakken glir fra å være en standard for mange til å bli et skreddersydd system for den ene. Ideen at flere skal dele kostnadene for alle endringer og moderniseringer, fordufter. Kort tid etter er kunden i akkurat samme situasjon som han var med sitt gamle system – det vi si helt alene om alle kostnadene og investeringene.

Kildekoden

En ny leveransemodell for applikasjoner holder på å vokse seg stor i verden. Den heter Software-as-a-Service. Her er det leverandører som tilbyr pakker som de eier, forvalter og drifter "et eller annet sted i skylaget". Pakkene er beregnet på å bli brukt av mange kunder samtidig – ellers blir det ingen butikk. Den enkelte kunde får ikke innføre endringer i kildekoden, kundens behov for tilpasninger løses ved konfigurering. Take it or leave it. Kundene betaler en pris pr. bruker pr. måned. Lave priser, ingen engangskostnader, ingen binding. Pakken kan prøves ut i liten skala før den eventuelt blir "rullet ut" for alle brukerne. Et tiltalende konsept for mange, men ikke for alle.

Det finnes allerede en rekke slike pakker: ServiceNow for kundesentra, Daptive og Prosjektplassen for prosjektstyring, Centiro for transportstyring med flere. De er frittstående og dekker avgrensede behov. Integrasjonen mellom dem er fortsatt kundens ansvar.

Ideen er strålende, det dreier seg om industrialisering av it-leveranser. Om SaaS vil ta verden med storm avhenger helt og holdent av om kundene vil avfinne seg med å leve med pakker som ikke er spesialtilpasset.

Les om:

Peters Plass