Østenfor sol og vestenfor måne

Østenfor sol og vestenfor måne

Offshoring ble født for femten år siden, i USA, i kjølvannet av at Internettet slo gjennom. Da bestemte noen amerikanske storbedrifter seg for å flytte produksjon, også av it-tjenester, til Asia fordi timeprisene var mye lavere der. Noen etablerte egne datterselskaper. Nå er offshoring blitt ganske vanlig, også i Norge. Men pendelen har begynt å svinge den andre veien, "reshoring" pågår.

Gartner bruker ikke begrepet offshoring så ofte, men snakker heller om globale leveransemodeller. Det betyr å sette sammen tjenestene slik at en del blir levert offshore eller "nearshore" og andre deler onshore eller onsite. Offshore betyr land langt unna kunden. Nearshore er vanligvis i samme tidssone, for Norges del de baltiske land, Øst-Europa (og i visse tilfeller Sverige). Onshore er når tjenestene blir produsert der kunden holder til. Onsite er at leverandørens personale flytter inn i kundens lokaler og sitter sammen med kundens folk. Både onshore og onsite betyr at for eksempel indere eller latviere flyttes midlertidig eller mer permanent hit.

Det er to hovedgrunner til at offshoring og nearshoring er blitt vanlig. Den ene er selvfølgelig de lave timeprisene og den andre at det finnes mye kompetent kapasitet tilgjengelig. Kan disse to kombineres, blir oppgaver utført billigere.

Men det finnes fortsatt ikke gratis lunsj. Offshoring bringer ikke bare fordeler. Ulempene omfatter: Lange fysiske avstander (som dreper agilitet), kulturkløfter, ulik forretningsforståelse, språkforbistring og andre snublesteiner. Heller ikke er timeprisene så lave som man får inntrykk av. "Skjulte" kostnader tilkommer: Reisekostnader i stor stil, utvidede kostnader for arbeidsledelse, lavere produktivitet og ofte frustrerte kunder. De virkelige kostnader er summen av timerater, reise og oppholdsutgifter, kvalitetskostnader og muligens lav kundetilfredshet og undermåls resultater. Ikke minst det siste. Kundene spør: Får vi det vi har bruk for?

It skal gi kundene verdi eller "business impact". Mange bruker ordet innovasjon. Får ikke kunden den, kan konkurransefordelene fordufte. Derfor er det helt avgjørende at de som definerer behovene og de som skal lage løsningene samarbeider tett og godt – år etter år. En av de store frustrasjonene kunder opplever er at leverandørens folk kommer og går. Gjennomstrømningen for eksempel i India har vært notorisk høy. Stadig nye personer skal sette seg inn i oppgavene, og det forringer kvaliteten av arbeidet.

Alt dette er velkjente faktorer som kundene har oppdaget etterhvert. De som velger offshoring i dag tar hensyn til dem. Leverandørene forsøker å råde bot på problemene blant annet ved å rekruttere og plassere folk der kunden holder til, det vil si onshore eller til og med onsite. Det hjelper, men kan være krevende og koster mer. Offshoring viker derfor plass for globale leveransemodeller, "litt her og litt der".

Offshoring er blitt en moden leveranseform, både fordelene og ulempene er godt kjent. Vesten har bruk for Asia der minst totredjedeler av verdens it-profesjonelle bor. Likevel er en del amerikanske bedrifter i gang med reshoring. Offshoring har alltid vært et fyord hos mange amerikanere, jobber går tapt hjemme og gjenoppstår ute. Lønningene blir presset. Men kostnadsfordelene pleide å være overbevisende store. Amerikanerne har imidlertid oppdaget et par ting i det siste. Den ene er at lønningene (det vil si) øker med 10-20 prosent i året i India og Kina. Amerikanske lønninger er mye lavere enn i Norge og står nærmest stille. Den andre er at i et så stort land som USA er ulikhetene også store. På enkelte avsidesliggende steder (som er døpt "rural sourcing") finnes kompetente folk som ikke koster mye mer enn noen av asiaterne. Regner man ut totalbeløpet, er forskjellen ikke så avskrekkende. I tillegg kommer andre fordeler med å få gjort arbeidet onshore.

Norske bedrifter har ikke brukt offshoring særlig lenge, så hva har reshoring med Norge å gjøre? Ikke mye. Det som burde være et tema for oss er å bygge og beholde samfunnskritisk kompetanse og kapasitet hjemme. Til stadighet blir det spurt hva Norge skal leve av når oljen tar slutt, og svaret er alltid kompetanse. Da tenker alle straks på utdanning. Men virkelige kunnskaper erverves bare gjennom praktisk arbeid. Studier skaper ikke mer enn et fundament. Konkurransen vil bli stadig mer global, effektiv digitalisering vil være en nøkkelkompetanse.

Vil vi ha et kompetansesamfunn med it i topp og bunn, gjelder det å planlegge nå. Ikke om femten år.

Les om: