Ratatosk

Ratatosk

KOMMENTAR: Leste forleden dag et morsomt, nytt uttrykk som jeg tenkte å dele med deg – outboard brain. Påhengshjerne. Utpønsket av Cory Doctorow. Det dreier seg om alt vi ikke behøver å huske lenger.

Du kjenner vel fenomenet. Husker ikke venners telefonnummer eller adresse. Har du bruk for dem, griper du etter mobilen. For ikke å snakke om hva du skal gjøre i overmorgen. Det ligger i kalenderen. Hvis du vil vite mer om en sak, setter du i gang å google. Selv min kone, som langt ifra kan sies å være en it-entusiast googler hver eneste dag. Finner det hun leter etter (kanskje) eller oppdager ting som hun ikke lette etter, men gleder seg over. Påhengshjernen driver henne av gårde.

Vi behøver ikke å huske så mye, bare vi har Google i nærheten. Men hvordan virker dette inn på oss? Det er noe som heter Google generation, det er alle som er født etter 1993. De har vokst opp med at nettet og mobiltelefoner alltid er der. Jeg har en person som jeg kan studere i smug, mitt barnebarn på 14. Kolossalt opptatt med alt som har med elektronikk å gjøre, kolossalt atspredt i det daglige.

Enorme mengder informasjon

Spørsmålet er: Er Google-generasjonen annerledes enn generasjonene før dem? For å dypdykke i temaet, gjennomførte University College of London en studie. Hvordan leser folk online, på nettet? Forskerne fant noen trekk som du nok vil kjenne igjen for din egen del. Verdensveven tilbyr enorme mengder med informasjon, bra og dårlig, gammel og ny. Tilgangen er lett som en plett. De verktøy vi bruker krever ingen opplæring. Dette er bakteppet.

Når vi starter å lese en bok eller en artikkel, blir vi drevet frem i en bestemt retning som forfatteren har bestemt, så lenge vi holder på. Vi blar kanskje litt fremover, men stort sett følger vi med i strømmen. Noen av oss finner det stadig vanskeligere å komme gjennom bøker (jeg har en bunke halvleste på nattbordet), men det er en annen historie som kan ha med alder å gjøre. Når vi skal lese på nettet, har vi enorme mengder med stoff. Vi må derfor gjøre valg hele veien. Når du slipper løs Google med et spørsmål og du får 672 543 svar i løpet av et tiendedels sekund, må du velge hvilke av dem du skal lese. Dette valget er vanskelig, og de fleste klarer det ikke. Konsentrasjonen forsvinner.

Da forskerne analyserte loggene etter mengder med spørresesjoner, fant de noen karakteristika. Vi leser horisontalt, ikke vertikalt som med bøker. Vi starter med ett av svarene, leser litt, kanskje et avsnitt eller to, og så hopper vi over på noe annet. Enten ved å begynne på et nytt svar eller ved at vi klikker på en hyperlenke som bringer oss et helt annet sted. Det minner om skumming. Vi leser aldri ferdig det vi begynte på. Loggene viser at folk nesten aldri vender tilbake dit der de var, de går videre. Og videre. Vi bruker typisk noen få minutter på hvert svar, sjelden mer enn fire. Forskerne kaller ikke dette å "lese", men heller "å se på".

Gull og grønne skoger

Mønsteret minner om oppførselen til ekorn. Når de finner noe, tar de det med seg og graver det ned. De finner det sjelden igjen. Det samme gjør vi, kaster et blikk og sier: "Dette var interessant, det skriver jeg ut." Vi vender selvfølgelig nesten aldri tilbake til alle disse utskriftene. Det er morsommere å jage videre fremfor å lese. Jeg tar meg i dette stadig vekk. Jeg har Gartners enorme databaser til disposisjon som en skattekiste. Jeg søker og finner, printer og lagrer. Men leser altfor sjelden det jeg har funnet, og altfor ofte fortsetter jeg letingen som den stundesløse. Kanskje jeg finner noe som er enda mer interessant?

Når du har millioner av nettsteder foran deg, og Google til å gjøre jobben for deg, er det lett å peise på og miste sansen for kildekritikk. Vi leser og kaver. Søkemotoren lover gull og grønne skoger, men leverer ofte messing og tørrgran.

Less is more er en av de setningene jeg liker aller best, men akk så sjelden klarer å etterleve. More is less? More is more i en verden av søkemotorer og fritt tilgjengelig informasjon. Påhengshjernen bringer oss av gårde i full fart. Så mye som vi bruker nettet, må det få en effekt på våre medfødte hjerner. Og på våre øyne. Jeg synes det er mer slitsomt å lese på skjerm enn på papir. Antagelig fordi skjermen pulserer med høy hastighet, så høy at øyet ikke oppfatter det bevisst, men hjernen gjør det sikkert og blir sliten. Less is more. Less information, more reflection.

Les om: