Trekantdrama

PETERS PLASS: Heldigitalisering av offentlige tjenester. Nettet må fungere og nå alle. Hvem betaler?

Publisert Sist oppdatert

I løpet av det kommende tiåret skal samfunnet digitaliseres tvers gjennom, det har regjeringen bestemt. Analoge tjenester vil forsvinne en etter en. Heller ikke dét er en gratis lunsj fordi vi vil bli helt avhengig av et nett som når alle og funker hele tiden. Hvem skal finansiere det?

I forrige Peters Plass beskrev jeg tre sterke drivkrefter som drar Internettet i hver sin retning: Ønske om likhet, krav om kontroll og behov for inntjening. Alle tre krefter kan ikke vinne frem. Gartner har definert tre mulige scenarier for nettet om ti år. De er resultatet av den såkalte trilemma triangel: To av drivkreftene samvirker på bekostning av den tredje.

Det første scenariet heter Demokratisk Web. Her er det likhetsidealet og sterk statlig kontroll som holder profittbegjæret i sjakk. Nettet betraktes som en samfunnsressurs alle skal ha rett til å bruke på like vilkår. 100 prosent dekning. Det er "nøytralt", det vil si at det leverer samme tjenestenivå til store og små. Ingen kan kjøpe seg bedre plass i køen. Det meste er gratis, det kommersielle innholdet blir skilt ut og lagt bak betalingsmurer. De mest kapasitetskrevende tjenester vil bli nedtonet fordi samfunnet ikke har bruk for dem.

Offentlige tjenester er med få unntak gratis i dag. De finansieres over skatteseddelen. Demokratisk Web er trolig modellen regjeringen har i tankene bak sin digitaliseringsplan. Skal ideen om "digitalt førstevalg" gjennomføres, må tjenestene være tilgjengelig for alle, også for dem som ikke har råd. Problemet er at kapasitetskravene øker hele tiden, og hvem skal betale for å bygge og holde vedlike infrastrukturen? Det er opplagt at staten må delta tungt i spleiselaget. Borgerne og bedriftene må føle at de får det servicenivå de har bruk for. Staten må inngå avtaler med teleoperatører og andre tjenesteleverandører som disse er fornøyd med. Får de ikke lov å tjene gode penger på innhold, må de få midler tilført direkte. Og finne seg i å bli styrt gjennom reguleringer.

Det finnes to motposter for staten i dette scenariet. Den ene er at det blir lettere å holde kontroll med destruktivt innhold. Og den andre er at ved å tilby tjenestene gratis, men bare digitalt, kan det spares en masse ved å avskaffe de papirbaserte varianter.

Det andre scenariet kalles Deling Av Makt. Dette er den kapitalistiske modellen, her holder statlig kontroll de kommersielle interesser i sjakk. Likhetsidealet blir nedprioritert. Innholdet blir delt i "førsteklasse" og "turistklasse". Turistklasse får tilgang til samfunnstjenestene uten å måtte betale for dem, førsteklasse får hva deres hjerte begjærer av servicenivå, hastighet og stadig mer avansert underholdning og spill, tjenester som vil kreve økning i båndbredde. Nettnøytralitet forsvinner, "strømmålere" skal sørge for at alle (også staten) får korrekte regninger. Pay as you go. Teleoperatørene vil levere turisttjenestene som en del av pakken og får sin betaling delvis gjennom førsteklasse tjenestene. Resten får de tilført direkte.

Alle vil få tilgang til en minimumskapasitet, i dag typisk én megabit i sekundet. Teleoperatørene vil gjerne levere mye mer, det ligger bedre inntjening i stor båndbredde til de få, fremfor smal til de mange. Staten vil inngå avtaler med leverandørene som balanserer begges interesser. Gratis og reklamefinansierte tjenester vil fortsatt finnes, men grunnprinsippet vil være at alle vil få betalt for det de leverer, gratisfesten er over.

Det finnes også et tredje scenario, Betal For Kvalitet, som ligger mellom de to andre. Her blir det statlige kontrollelementet minimalisert. Alle finner det de vil ha, uansett hvor grumsete det måtte være. Modellen kalles ofte "freemium": Fritt tilgjengelige gratistjenester finansiert av kostbare premiumtjenester. Har du lyst på noe utover det vanlige, må du regne med å betale.

Suksessfaktoren er om premiumtjenestene blir så tiltrekkende og så lett å få tak i at en stor andel av brukerne er villige til å betale. At dette er mulig har vi erfart rundt betalbare tjenester i mobilmarkedet der ingenting er gratis.

Kampen vil stå mellom operatører som står for infrastrukturen og innholdsleverandørene. De er uløselig knyttet til hverandre: Uten attraktivt innhold er det ikke behov for avansert infrastruktur og omvendt. Operatører som Telenor vil ikke bli sett på som leverandør av underliggende, usynlige men kostbare tjenester. Utfordringen, som foreløpig ikke er løst, ligger i å fordele omsetningen på en måte både infrastruktur og innholdsleverandører finner tilfredsstillende.

Jeg tror ikke scenariet passer sammen med en sterk stat som tradisjonelt er vant til å styre og regulere. I Norge ville Betal For Kvalitet fort degenerere til Deling Av Makt.