Vi betaler ikke, vi betaler ikke!

Vi betaler ikke, vi betaler ikke!

Jeg har et godt spørsmål, men ikke noe godt svar. Spørsmålet er: Hvem skal finansiere god journalistikk i fremtiden? Og svaret er: Jeg vet ikke. Men jeg har bange anelser.

Avisenes opplag faller. Det har vart lenge, mindre i Norge enn i andre land. Spesielt gjelder det løssalgsavisene som VG og Dagbladet. Dagbladet har vært helt nede i 74.000 om dagen på hverdager, skrev Aftenposten 10. desember. Så dyrt som det er å trykke og distribuere aviser, kan man lure på hvor lenge Dagbladet vil holde ut. Selv om sjefsredaktør Anne Aasheim avviser at situasjonen er dramatisk.

Aasheim har en god observasjon i denne forbindelse: "Konkurransen fra Internett er definitivt viktigere enn situasjonen i finansmarkedet. Finanskrisen fører jo tvert imot til et voldsomt behov for informasjon."

Ikke bare løssalgsavisene er utsatt. Selv trauste abonnementsaviser merker at nettet er med på å undergrave deres forretningsmodell. Her er det to ting å legge merke til. Den ene er at uansett tema, kan vi lese dypere og bredere om det på nett enn i hvilken som helst avis (men det koster innsats). Og det som verre er: Rubrikkannonsene flytter seg fra papiraviser til nettet der de får et mye lengre liv. Dermed forsvinner halvparten av inntektene. Se bare på suksessen til Finn.no.

God journalistikk

Mister avisene omsetning, vil de ikke ha råd til å betale for god journalistikk. Kostnadene må kuttes, journalister (og andre ansatte) må gå. Produktet blir dårligere, enda færre vil kjøpe det. Nye kutt må til – slik vi har sett det i Dagbladets tilfelle. Den vonde, nedadgående spiralen. Dagsavisene blir kvalt av en kombinasjon av tekniske og økonomiske krefter. En æra nærmer seg slutten.

Samtidig skjer det noe annet. Tar vi hensyn til besøkssifre til avisenes nettsteder, er det åpenbart at etterspørselen etter god journalistikk har vokst med ekspressfart. Folk vil gjerne lese god journalistikk, men de vil ikke betale for den. Det er problemet i et nøtteskall. (At enda flere vil lese dårlig journalistikk, er en sak jeg lar ligge i denne omgang.)

Hvis leserne ikke vil betale og andre inntektskilder smuldrer bort, blir det få kanaler igjen der gode journalister kan presentere sine saker og samtidig skaffe seg et levebrød. Fjernsyn er et felt, men journalistikkens plass der er meget begrenset.

Blogger

Noen hevder at det ikke gjør så mye. Vi har millioner av ivrige bloggere som forsyner oss med nyheter (som på Twitter) og synspunkter på det meste. Men for meg er bloggerne ikke et alternativ til de gamle medier. For det første er det én enkeltperson som presenterer akkurat det hun vil i sin blogg. Det finnes ingen form for redaksjonell kvalitetskontroll eller foredling. Jeg vet ikke hvem hun er, hvem som finansierer henne, hvis ærend hun løper. Jeg vet ikke hva som er nyhet og hva som er kommentar. Blogger kan være morsomme å lese, men jeg kan ikke ta dem helt på alvor.

Det som er mest plagsomt på webben, er kravet til ekstrem hastighet. Det gjelder å få ut saken før andre kommer deg i forkjøpet. Det går ut over både faktakontroll og ettertanke. Jeg, som selv har vært skribent i en mannsalder eller to, vet hvor lang tid det tar å skrive en noenlunde gjennomtenkt sak. Jeg bruker et par timer på å produsere en kort spalte som denne, og deretter mange timer på å rette litt her og litt der. Teksten ligger og modner seg i pc-en gjerne en hel dag før jeg er klar til å sende den til Computerworld.

Gratis

Som sagt – spørsmålet er helt relevant: Hvem vil betale for god, kvalitetskontrollert journalistikk når vi kan vasse i gratismateriale på nettet? Journalistikk har i mange år vært et vanlig yrke, med ansettelsesavtale, fagforeningsmedlemskap og lønnsforhandlinger. Kanskje vi beveger oss inn i en tid der journalister blir som kunstmalere – det er titusener som maler bilder, noen få blir berømte og tjener bøtter med penger, resten kan bare drømme om utstillinger og må leve av å vaske trapper. Hvis de da ikke får offentlig kunstnerlønn.

P.S. Overskriften er lånt av Dario Fo.

hidas@online.no

Les om: