Watson hadde rett

HP er i gang med å stenge de fleste av sine 85 datasentre jorden rundt. Arbeidet skal konsolideres i seks megasentre, alle sammen plassert i USA. De er høyt automatiserte og kan styres langveisfra. De behøver nesten ikke lokal betjening. Antallet it-ansatte hos HP antas å falle fra 18 000 til 8 000, og it-s andel av omsetningen fra fire til to prosent.

I løpet av de siste årene har IBM fjernet 155 datasentraler, bare syv står igjen. I fjor annonserte Big Blue at 4000 servere vil bli konsolidert på 30 stormaskiner som styres av Linux. Nyskapninger som Amazon og Google har bygget opp sine enorme datafabrikker ut fra det samme konseptet, men der HP og IBM beveger seg i retning av meget kraftige maskiner, satser Amazon og Google på hundretusener av standardiserte og sammenkoblede bokser. Har man en halv million bokser som snurrer og blinker, må man regne med at en håndfull av dem alltid er nede.

Trenden er tydelig. Den går i retning av gigantiske datasentraler, gjemt bort i fjellhaller, som leverer datakraft til mange formål over bredbånd. Datakraft levert på samme måte som strøm er en slitt, men god analogi. Det er billigst og sikrest på den måten. Lokale maskiner kan brukes til mellomlagring og cache der dette er praktisk, men alt som er viktig vil bli behandlet og lagret sentralt. At dette blir omtalt som "cloud computing" er mest en dikterisk frihet. Datasentralene står støtt på (eller i) bakken, i kjempemessige produksjonshaller, beskyttet mot strømbrudd, jordskjelv og orkan.

Ikke noe av dette kunne ha blitt en realitet uten virtualisering. Med den kan de store maskiner deles opp i mange små, såkalte "virtuelle maskiner". Disse virtuelle maskiner kan kjøre hvert sitt operativsystem og hver sine applikasjoner. Maskin og programvare blir skilt fra hverandre. Virtualiseringens fane bæres høyt av VMWare og XenSource, etter hvert også av Microsoft. Forresten: Nå kan Microsoft angre at de ikke slo til på VMWare i 2002 da de hadde sjansen. Men de mente at det var for dyrt. Akkurat som IBM nok angrer bittert at de ikke kjøpte Microsoft i 1980 for en slikk og ingenting, og lot Bill Gates stikke av med MS DOS. Men sånn er det, store selskaper gjør store feil. Det gjør verden ganske spennende.

Regnestykkene forandres

Virtualisering kommer til å forandre alle regnestykkene bak databehandling i årene som kommer. Det blir mye lettere å outsource databehandlingsoppgaver – de blir flyttet til et annet sted der driften er mye billigere, men ellers forblir de som før. Det er en kjempefordel. Sånn sett er virtualisering en "non-disruptive disruptive technology", som VNWares toppsjef Diane Green sier.

Tilstrekkelig avansert teknologi kan nesten ikke skilles fra svart magi. Etter så mange rosende ord er det kanskje vanskelig å tenke seg at virtualisering også har visse ulemper. Men her er en liten samling for å skape litt balanse. Den første har med tilgjengelighet å gjøre. Å samle mange applikasjoner og dermed mange brukere på én plattform kan få tunge konsekvenser hvis plattformen går ned. Katastrofeløsninger må tas meget alvorlig, og de må være "hot standby", vi kan ikke vente på oppstart som kan ta minutter og timer.

Ytelse er et annet tema. Virtualisering betyr et nytt lag som skaper overhead. Serverne blir mye bedre utnyttet, men arbeidet vil gå litt saktere. Nesten umerkelig når oppgavene er små, langsommere i takt med at de blir større.

Lisensiering er et villniss, det har jeg kommentert for noen uker siden. Ett av elementene er at det er så forførende lett å opprette nye virtuelle maskiner at det blir vanskelig å holde oversikt over hva vi egentlig bruker og skal betale for.

Selv i virtualiserte maskiner oppstår det problemer. Å isolere dem i en så sammensatt verden kan bli meget krevende. Det vil bli behov for langt færre driftsoperatører, men de som er der skal kunne desto mer. Og de må ha svært gode verktøy.

Når vi snakker om "Software-as-a-Service " i dag, tenker vi på typiske web-applikasjoner, Google&Co. Men det vil selvfølgelig ikke stoppe der. Nesten alle slags applikasjoner, også de skreddersydde, vil bli kjørt på de store datasentralene. Sirkelen slutter der den begynte. IBMs toppsjef, Thomas Watson sa i begynnelsen av 1940-tallet at verden kanskje har bruk for fem datamaskiner, ikke mer. Mange lo seg skakke av den setningen, men på en måte hadde han rett. Greg Papadopoulos, chief technology officer hos Sun Microsystems, skrev nylig i sin blogg: "The world needs only five computers".

hidas@online.no