Web 2.0: Velsignelse eller forbannelse?

Web 2.0: Velsignelse eller forbannelse?

Verdensveven er strålende nyttig, men også den største søppeldunk verden har sett.

Den store forskjellen mellom Verdensveven slik den var og dens nye inkarnasjon, Web 2.0, forklares gjerne slik: Det er slutt på at noen få produserer informasjon og at "de uvaskede massene" konsumerer den. Den store demokratiseringen er endelig kommet. I dag kan hvem som helst komme til orde på Verdensveven. De kan utfolde seg, publisere sin blogg, sine videoer, sin musikk. Hele verden kan se hva de har skapt. La hver fugl synge med sitt nebb. Se på meg. Se på meg! Klokt eller dumt, vakkert eller ekkelt. Sier man.

Jeg sier at amatørenes tid er kommet. Ja, nå kan de gjøre akkurat det samme som de profesjonelle. De kan skrive tekster, knipse bilder, spille inn musikk, ta opp film. De har tilgang til de samme tekniske mulighetene. Og akkurat som proffene, vil de gjerne vise frem det de har laget. Dét gjør de, for søren, uansett kvalitet, ofte helt uten skam. Det er nemlig ingen redaktør eller bildesjef som skal kikke på produktet og si ja eller nei. Det finns ingen kontrollorganer, det er fritt frem. Verdensveven er strålende nyttig, men også den største søppeldunk verden har sett.

Talent er en knapphetsressurs. Erfaring tar det lang tid å erverve. Jeg synes mye av det jeg leser på nettet er opprørende amatørmessig hvis det er ment for offentlig konsum. Uinteressant og krøkkete formulert. Infamt personfokusert. Selvkritikken er fraværende og det er ingen som bidrar med konstruktiv kritikk. Erfaring og ekspertise er devaluert. - Er det så farlig? Det meste blir bare sett av venner og bekjente.

Bevar oss fra bloggene

Det finnes anslagsvis 100 millioner blogger på nettet i dag. Langt over halvparten er vanlige, gørrkjedelige dagbøker. Hundre millioner bloggere som snakker samtidig om seg selv. Hvis økningen fortsetter som hittil, vil det finnes 500 millioner av dem i 2010. Gudbevare oss vel!

Men så kommer jeg til å tenke på den håndfull av gode blogger som også er der. Der skarpe, erfarne iakttagere kommenterer det som skjer, og der synspunktene blir applaudert eller imøtegått av andre på en sivilisert måte. Bloggerne kan fortelle akkurat det de vil, uten at noen sjefer blander seg inn. De forteller ikke når de sto opp på morran og hva de spiste til frokost. De skaper kompakte arenaer for livlig diskusjon "i sann tid" av en type som aviser ikke kan klare.

Et viktig poeng med de gode bloggene er at bloggeren selv deltar i diskusjonen, det hever kvaliteten mange hakk. I skarp motsetning står de anonyme kommentarer som nyheter i nettavisene utløser. Ekle, rett fra hofta, ureflekterte utsagn som aldri blir besvart av journalisten, bare av andre anonyme individer.

Jeg er en svoren tilhenger av leksikonet Wikipedia som også lages av amatører, ikke av universitetsprofessorer. Alle som vil kan bidra. Kvaliteten er forbausende høy. Daglig slår jeg opp og søker. Jeg forstår forskjellen på Wikipedia og Encyclopedia Britannica, vet at kontroversielle temaer kan være vridd både hit og dit, men det jeg har bruk for er fakta, ikke synspunkter.

Ofte fakta som er så ferske at de ikke er å finne i de trykte leksika. Det er én stor forskjell mellom blogg og Wikipedia. En blogg har én forfatter, punktum. Wikipedia har fem faste ansatte og er understøttet av et stort, frivillig apparat og gjennomtenkte redaksjonelle prosesser. Det finnes en kjernegruppe på over tusen mennesker som steller med verket og utfører en redaktørfunksjon på ideell basis.

Amatørenes inntogsmarsj

Det jeg synes er plagsomt er at amatørenes inntogsmarsj i mediaverden skaper store problemer for de profesjonelle publikasjonene. Opplagene faller, spesielt i USA. De store, klassiske papiravisene som New York Times og ukeavisene som Time sliter og kutter kostnader som er det samme som å kvitte seg med folk. Rubrikkannonsene, en viktig økonomisk pillar for aviser, flytter seg til nettet. Stadig flere lesere nøyer seg med å kikke litt i de gratis nettavisene for å få med seg nyhetene, og ellers leser de blogger her og der.

Men det som gjør aviser til aviser er artiklene, analysene, den tidkrevende dybdeboringen – det er dét som er utsatt. De gode pennene blir borte fordi det økonomiske underlaget blir borte. Jeg synes det er skrekkelig når aviser publiserer fotografier som hvemsomhelst har tatt med sin mobiltelefon, ikke proffe fotografer. Men det skjer stadig oftere fordi det er raskt og billig.

På Web 2.0 er omtrent alt gratis, og det er et faresignal. Det er altså noe som heter gratis lunsj, likevel. De profesjonelle får et stadig mer innskrenket spillerom fordi det økonomiske grunnlaget svikter. På mange områder kan proffene tilsynelatende erstattes av skyteglade amatører. Amatørene dominerer, i hvert fall i volum. Alle kan publisere skitt i dag. Å publisere gode ting krever ekspertise, erfaring og talent. Og tid!

Les om:

Peters Plass