EN DEL AV SVARET: Sannsynligvis er ikke tredimensjonale produksjonsmaskiner det endelige svaret, men de er en katalysator for en annen form for produksjon, skriver Ahlert Hysing.

3D-print: Smeden vender tilbake

Om noen år vil vi alle kunne drive verksted. Vi vil smi deler eller hele produkter. Foreløpig kalles det 3D-print.

Publisert Sist oppdatert

Hewlett-Packard leder an i kampen om å dominere et fremtidig stort marked, i øyeblikket definert som tredimensjonal utskrift. Utskrift i tre dimensjoner er egentlig selvmotsigende. Utskrift er todimensjonalt.

Det spesielle er at den nye generasjonen kan skrive om igjen og om igjen på toppen av det som allerede er skrevet, og dermed bygge opp en tredimensjonal figur. Den første saksen er laget. Den klipper visittkort, men ikke papir. Skruen kan ikke strammes. Tynt papir kommer mellom de to saksbladene selv om de er skarpe.

Men å kalle oppbyggingen av en figur for utskrift, ved å legge lag på lag, er misvisende. Oppbyggingen av det tredimensjonale produktet er produksjon. Og det er produksjon for alle typer formål 3D-printere, skal foreta.

Det vil bli en kamp om å kunne tilby de mest avanserte, mest prisgunstige og mest anvendelige produksjonsmaskinene. Dermed får verkstedet sin renessanse. Det vil kunne levere produserte deler eller deler på forespørsel.

Enkle deler vil kunne bli videreutviklet ved å skanne inn grunnlaget, benytte et konstruksjonsprogram for å gjøre endringer, og smi ut den nye delen med en velegnet produksjonsmaskin hos utvikleren eller hos en mottaker på nettet.

Jon Bings visjon

Professor Jon Bing brukte faksen som symbol for hvordan vi kunne forvandle oss og flytte digitalt. Vi ble skannet digitalt av en faks i et avlukke, transportert over nettet for så å bli skrevet ut via faksen på mottakerstedet.

Jon Bings visjon er nærmere enn vi aner. På forskningsstadiet jobbes det med å bygge opp organer med identisk oppbygging og egenskaper til kroppens egne. Det er bare et spørsmål om de rette byggestenene, det vil si det rette organiske materialet. Det kan forskerne allerede mye om.

I løpet av tolv års tid vil sykehus eksperimentere med å sette inn kunstige organer, organer bygget opp av de samme byggestenene som i dem de erstatter. Målet er å lage friske organer som ikke blir avvist av kroppen, som ikke medfører bivirkninger.

Ved hjelp av stamcelleteknologi vil det bli mulig å lage mange kroppsdeler, mange indre organer, men om vi klarer å klone hjernen er usikkert. Det er alle de kjemiske prosessene, alle koblingene, alle nervecellene som skal virke.

Å tukle med naturen er kontroversielt. Hva vil det gi å erstatte del for del i kroppen for å kunne leve hundre år ekstra?

At det vil være mulig å erstatte kreft med sunne kroppsdeler synes innen rekkevidde i løpet av hundre år. At vi kan bygge opp alle ben i kroppen er sannsynlig. Om det er smart å ta ut et ødelagt ben og erstatte det med et nytt fremfor å la kroppen foreta sin normale reparasjon, er usikkert, men smidde lårhalser er bedre enn tilsvarende i metall.

En velsignelse

Tredimensjonal produksjon innen helse vil være en velsignelse og en forbannelse. På mange andre områder vil det være en velsignelse. Det gjelder å finne frem til de områdene. Det gjelder å dimensjonere produksjonsmaskinene for arbeidsoppgaven. Det gjelder å utvikle teknologien så all slags materiale kan brukes for produksjonen.

Hvordan metall skal omformes fra pulver eller flytende form til den komponenten eller delen vi ønsker å produsere, er usikkert. Smeden er vant til varme og usunne omgivelser. Spørsmålet er om produksjonsmaskinene klarer varmen og om vi makter å rense avfall og omgivelsene fra produksjonen.

Til forskjell fra tidligere maskinering får vi ikke metallspon fra dreiebenken. Makter vi å smi delen direkte med nødvendig kvalitet basert på en digital beskrivelse, med bruk av flytende metall med riktig styrke og kvalitet, kan vi få kortreist produksjon.

Sannsynligvis er ikke tredimensjonale produksjonsmaskiner det endelige svaret, men de er en katalysator for en annen form for produksjon. Seriene kan være korte. Det blir ikke store omstillingsprosesser som krever lengre produksjonsserier for å være lønnsomme. Blir samlebånd historie for en rekke produkter?

Mens det tidligere var produkter direkte fra smed eller skomaker, er det lite av det i dagens samfunn. Kanskje blir det helt andre materialer i fremtidens sko. Skomakeren vil produsere skoene basert på en skanning av føttene. Ekte lær vil kunne bli den største luksus. Håpet er at vi kan bli vår egen lykkes smed.