Rakhmaninovs andre

Rakhmaninovs andre

KOMMENTAR: Vi trenger inspirasjon og finner den ofte der vi minst venter den.

Jeg satt forleden en kveld hjemme og så på Rhapsody, en klassiker fra 1954 med Elizabeth Taylor i en av hovedrollene. Flere ting var fengende. Elizabeth Taylor, som uten tvil er vakker, bruker fascinerende fem minutter på å snu ansiktsuttrykket fra gråt til et smil, uten å gjøre noe annet enn å se i kameraet. Filmpublikummet må ha hatt god tålmodighet på femtitallet.

Historien er ganske grei. Taylor (Louise Durant, eller Lulu) forelsker seg i Paul, som studerer fiolin ved et konservatorium i Sveits. For å kunne markere seg som solist tar han for seg Tsjajkovskijs fiolinkonsert (i D-dur), og må øve mange timer om dagen. Men hans første øvelse med det filharmoniske orkester blir en skuffelse. Han bruker for mye tid på sin kjære Lulu. Så må han ta et valg: Jobb eller privat. Blennet av ønsket om å bli berømt skyver han Taylor ut på sidelinjen og får en strålende karriere som solist.

Lulu snubler over en annen mann, pianisten James. Han drømmer om Rakhmaninov, men innser at han ikke har nok talent. Han forelsker seg i Louise, som ikke er veldig interessert i ham, men etter hvert hjelper han å øve på tangentfossefallet i Rakhmaninov andre pianokonsert. Mot all forventning inn kommer James over terskelen og blir en musiker på høyde med Paul.

Morsom film, med noen uløste kjærlighetsvendinger. Litt å lære også. For det første har Paul og James totalt ulikt utgangspunkt. Paul har en indre drivkraft og ønsker å vise seg frem. Han kommer langt på egen hånd, trenger lite hjelp, så lenge han kan konsentrere seg om sine egne saker. James derimot er beskjeden, mangler selvsikkerhet og er nær ved å gi opp sin karriere. Men når han får riktig inspirasjon, kommer han like langt som Paul.

Slik er det også i de fleste bedrifter. Det finnes ingen "standardansatte" som motiveres av det samme. Mens noen er selvdrevne og ambisiøse, kan andre virke tilbakeholdne og lite motiverte. Det kan gi et feil bilde. Det er godt mulig at noen av dem faktisk har like mye å bidra med, bare de får veiledning. Som bedrift, eller HR-sjef, er utfordringen å finne "nøkkelen" til en hver enkelt ansatt. Da vil det uoppdagede gullet komme frem.

Mye i livet handler om inspirasjon, om å finne energi til å gjennomføre ulike prosjekter. Det er ikke alltid tydelig hvor inspirasjonen kommer fra. Jeg fant meg selv - som ganske middelmådige amatørpianist - bak tangentene for å øve skalaer igjen, etter å ha sett Rhapsody. Det har ingenting å gjøre med at jeg tror jeg noen gang vil kunne spille noen av Rakhmaninovs pianokonserter. Men det var inspirerende se rollefigurene øve.

Inspirasjon er viktig, også i jobbsammenheng. Vi trenger forbilder, vi trenger noen som viser at det nytter å ta noen ekstra tak, vi trenger kurs, vi trenger foredrag. Derfor har vi valgt å starte en ny artikkelserie i It-karriere. Den heter Motivasjon.

Vignetten dekker mange områder, men blant de sentrale temaene vil være hvordan vi inspirerer oss selv eller hvordan vi inspirerer våre ansatte. Første artikkel i serien handler om coaching.

Å ja. Taylor-Lulu velger til slutt å være sammen med piano-James, ikke med fiolin-Paul, som hun hele filmen var forelsket i. Hun velger sliteren foran talentet. I alle fall så lenge filmen varer.