DLD i praksis

Samferdselsdepartementet og Post- og teletilsynet har kontemplert og slapp mandag et høringsnotat som tar for seg hvordan Datalagringsdirektivet (DLD) skal gjennomføres i praksis.

Det har vært mange spørsmål knyttet til dette, som ikke ble besvart da Stortingets behandlet saken på denne tiden i fjor.

Foruten de rent personvernmessige sidene med direktivet, har det blant vært uklart hvem som skal ta regningen for den massive lagringen av trafikkdata som DLD forutsetter. It-bransjen har selvsagt ment at dette må falle på staten som lovgiver, mens regjeringen har signalisert at en vesentlig del av kostnadene også vil falle på bransjen.

Det har også vært uklart hvor strengt direktivet skal tolkes, blant annet om også hoteller og internettcaféer - og for så vidt privatpersoner med åpent nett - skal rammes av lagringsplikten.

Dette har altså staten nå tatt stilling til.

Foreløpig er status at regningen skal deles mellom stat og bransje, det vil løselig si at tele- og bredbåndsaktørene skal betale for etablering og drift av systemene, mens staten tar kostnadene forbundet med å hente informasjon ut av dem. Forutsetningen Samferdselsdepartementet legger til grunn er at Telenor etablerer sin egen database, mens resten av aktørene samarbeider om en andre database. I tillegg ser det ut til at det bare blir operatørene som blir omfattet av lagringsplikten og at da hoteller og restauranter som tilbyr internett-tilgang dermed kan trekke et lettelsens sukk.

Det er mange ting som kan sies om disse avklaringene. På en side er det bra at både bransjen og landets innbyggere får avklart hvordan DLD vil bli i praksis. Det er også positivt at departementet og PT ser ut til å ha tolket lovteksten relativt mildt, altså at lagringsplikten i praksis bare rammer profesjonelle operatører.

Dette endrer imidlertid ikke de sterkt uheldige prinsipielle konsekvensene av DLD. Det er fremdeles slik at staten setter i gang en etterforskningsprosess med tanke på lovbrudd som kan skje i fremtiden - og det er fremdeles er et tiltak som ikke er en rettsstat verdig.