Sirkelen fyller førti

Sirkelen fyller førti

IBM stormaskin, målestokken for alle større datamaskiner, har fylt førti år. Maskinen har vært mer epokegjørende for dagens informasjonssamfunn enn noe annet hjelpemiddel.
Det går ikke et fly uten at en stormaskin er involvert, det går ikke en utbetaling. IBMs stormaskin representerer nervesenteret til de største konsernene i verden.

Selve maskinen, Z-series, har aldri vært så imponerende, men nyskapende er den ikke. Det var derimot System 360 da den kom på markedet 7. april 1964. Navnet ble valgt for å antyde at maskinen skulle dekke alle bedriftens databehov, 360 grader.

For å feire førtiårsjubileet introduserte IBM en ny maskin, ikke en større, men en fristelse for stormaskinsmiljøer med mindre behov. Prisen på 200.000 dollar er tilpasset stormaskinmiljøet, hvilket gir alle andre sjokk.

Hewlett-Packard og Sun har i minst ti år forsøkt å erstatte IBM stormaskin med egne alternativer, men de har lite å skryte av.

Selv om IBMs stormaskin har imponerende teknologi, selv om den styrer de viktigste transaksjonene i verden, går Z-series en usikker fremtid i møte. Teknologiske beslutninger for tretti år siden påvirker fortsatt konstruksjonen og virkemåten.

Databasen IMS er fortsatt aktivt i bruk, transaksjonssystemet CICS håndterer transaksjonene. ESCON og FICON sørger for datahåndteringen mot platelagre.

Teknologien blir derfor for spesiell. Den appellerer ikke nok til fagfolk. De eldste har holdt på med IBM stormaskin i 35 år. I løpet av de nærmeste fem årene går mange tunge fagfolk av med pensjon.

Konsekvensen er at nye må fatte interesse for stormaskinen. Ulempen er at de unge ikke får leke med den, og at stormaskinen benytter for dem ukjent programvareteknologi.

I USA har IBM tatt konsekvensen og begynt med kursing. I Norge har IBM inngått et samarbeid med høyskolen i Oslo.

Spørsmålet er hvor mye studentene lærer, hvor mye stormaskinsmiljøene etterspør dem? Aktiv rekruttering og attraktive lønninger vil hjelpe, men gjøres det?

System 360 var en revolusjon. Målet var å bygge en familie med små og store maskiner med felles arkitektur. Glimrende ide, halvveis gjennomført. Teknologien var konservativ og de første maskinene var en skuffelse med hensyn til ytelse.

Det ble bedre gjennom levetiden til 360. Så kom spørsmålet, skulle IBM fornye datamaskinen eller videreutvikle den eksisterende? Future System overbeviste mange med sine ideer, men kostnadene og utviklingstiden fikk ledelsen til å introdusere System 370. Dermed ble IBMs stormaskins virkemåte sementert.

Konsekvensen var at IBMs sjefskonstruktør Gene Amdahl utviklet et alternativ. Amdahl så behovet for mer og fleksiblere datakraft hos de store virksomhetene. IBMs markedsfolk forsto ikke behovet.

Etterfølgerne til 370, 3080 og 3090, gjorde noe med kapasiteten, men utviklingen medførte enorme brukskostnader. Vannavkjølingen på de største maskinene i 3090-serien var et nydelig rørleggerarbeid, men lite driftsvennlig.

IBMs tyske ingeniører reddet IBMs stormaskin. De utviklet maskinens prosessor som en mikroprosessor. Ytelsen var bare en brøkdel, men det var også kostnadene. 200.000 transistorer, 1.000 nanometer produksjonsteknologi.

Industrien har kommet langt siden. IBM brukte syv generasjoner med mikroprosessorteknologi for å overgå ytelsen på den kraftigste vannavkjølte. Samtidig gjorde IBM et sprang fra 32 til 64 bit. Ikke rart at kodenavnet var T-Rex. Årets modell er en T-Rex-baby med rundt en åttendedel av kapasiteten.

I dag står ikke elektronikkteknologien tilbake for noen, selv om den gjorde det i 1964. I dag står programvareteknologien tilbake i forhold til alternativene. Grunnen er 370 som knesatte programvareforutsetningene.

Dermed kunne de store kundene utvikle egne spesialapplikasjoner som bare har vokst og vokst i omfang. Mange gjør en glimrende jobb, men nærmest ingen tør røre dem.

Derfor er det applikasjonene som krever nye stormaskiner, ikke utfordringene. Når de store konsernene tør å kaste sine tungrodde applikasjoner, dør den klassiske stormaskinen, men foreløpig er det få som ser alternativer.