Sosiale medier i all offentlighet

Sosiale medier i all offentlighet

DND: 2,5 millioner nordmenn bruker sosiale medier. Trenger vi egentlig en bruksanvisning?

Bokomtale: Sosiale medier i all offentlighet

Min umiddelbare reaksjon da jeg ble invitert til å komme på boklansering, var spørsmålet om hvorfor dette er blitt en bok, i stedet for et nettsted eller (nok en) blogg. Jeg vil anta at manus ble foreldet eller ukorrekt mer enn på ett sted på tiden det tar fra trykkeriet til fersk og flott bok.

Men det gjør nok ikke så mye. Boka er ment som en praktisk fagbok for ansatte i offentlig forvaltning, men den sveiper også innom politikere som ønsker å være tilstede i sosiale medier, hvilke feller som spesielt denne gruppen kan komme til å ramle i. Boka er praktisk, lettlest, oversiktlig og viser til annen litteratur og forskning på emnet.

Favner bredt

«Det offentlige» favner veldig mange typer virksomheter, fra kommuner, skoler, fritidsklubber, til Statsministerens kontor, sykehus, universiteter. Det skal noe til å favne alle typer problemstillinger innenfor knappe 150 sider. Men den kan hjelpe de fleste med å komme i gang.

Forventningene blant publikum til offentlige instanser er at de ER tilstede, svarer på henvendelser, og gir riktig informasjon også i sosiale medier. Disse forventningene er blitt møtt med en lang, lang rekke unnskyldninger, bortforklaringer og utsettelser. «Vi har ikke kapasitet til dette i tillegg», «Dette skal inn i strategiplanen for 2012-2016», kan være en bortforklaring. «Hvem skal gjøre dette? Jeg vet jo ingenting om Facebook og sånn», og hva med de ansatte: «Noen må lage retningslinjer for hvordan de ansatte skal oppføre seg i sosiale kanaler». Alle disse problemstillingene og flere til, hindrer tilstedeværelse og aktivitet i offentlige, sosiale kanaler. Så det trengs gjerne en ildsjel, som VIL noe, på vegne av sin institusjons publikum, og som må gå opp hinderløypa helt alene.

Nettopp derfor er boken det rette mediet. Ansatte i det offentlige trenger ikke gå på en eneste skummel nettside for å forstå hva dette handler om, og ildsjeler får oppmuntring og ekstra giv og ideer, velegnet til overbevisning og initierer til handling.

Kongsvinger kommune

Stjerneeksemplet Kongsvinger kommune vies et helt kapittel i boken, med tittelen «Sosiale medier: Har vi råd til å la være?» Det er interessant å lese hvordan de kom så langt, så fort, og hvordan den flere ganger prisbelønte hjemmesiden ble gjenstand for en oppsiktsvekkende endringsvilje. Kapitlene om etikk og jus er også interessant lesning, og en vekker til alle som bremser prosesser «med loven i hånd».

Boka viser eksempler, illustrasjoner og forklarer grundig prosessene som ligger bak for eksempel «Fiks nabolaget» som finnes i forskjellige versjoner i kommunene. Den har også en grundig punktvis veiledning for å komme seg på sosiale medier, som også kan diskuteres på Eksempel kommune på Facebook. Professor Arne Krokans innledning om sosiale medier i Norge får sikkert flere enn meg til å trekke på smilebåndet, med pussige latinske omskrivinger som ikke levner noen som helst tvil om at dette også er noe som har inntatt støvete universitetsirrganger, i dette tilfellet NTNU.

Jeg vil anta at neste bok ikke er nødvendig. Men den kunne inneholdt temaer som «Hva når det går riktig galt og trollene tar over?» «Hvordan komme på igjen når du måtte legge ned første forsøk?» «Hvordan holde trøkket når ildsjelene slutter i jobben?» Og så ville jeg nok også hatt et helt kapittel om hva sosiale medier gjør for statistikkene til den offentlige institusjonens nettsted, og hvordan man kan måle kommunikasjonsarbeid.

Les også: Voksenopplæring for offentligheten

Ukens kommentator: Ingeborg Dirdal, kommunikasjonsrådgiver i Aibel AS.

Fakta: Boken er utgitt på Kommuneforlaget. Bidragsytere er forsker Petter Bae Brandtzæg fra Sintef, Lars Gillund som er kommunikasjonssjef i Kongsvinger kommune, Professor Arne Krokan fra NTNU, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI Øyvind Kvalsnes, kommunikasjonsrådgiver Alf Tore Meling og jurist Jon Wessel-Aas.

Computerworld samarbeider med den Den Norske Dataforening (DND).

Medlemmer får Computerworlds papiravis gratis, og kan i tillegg kan lese nyheter fra DND på computerworld.no/dnd.

Innholdet er i sin helhet produsert av Dataforeningen.