- Ikke spør meg om sosiale medier

KRONIKK: Det offentlige vet ikke hvordan de skal ta i bruk sosiale medier.

Publisert Sist oppdatert

Sosiale media er mektig populært blant folk. Offentlig forvaltning vil gjerne være populær blant folk. Ergo: Offentlig forvaltning bør ta i bruk sosiale media. Det er bare det at de ikke riktig vet hvordan de skal gå frem. Det vet ikke jeg heller.

Foreløpig er offentlig forvaltning ikke kommet lengre enn å diskutere hvilken samarbeidsplattform eller hvilke verktøy passer best. Facebook eller åpen-kildekode? Intern eller ekstern plattform? Når du ikke riktig vet hva du er ute etter, er dét en vanlig løsning – snakke om verktøy. Det vet vi hva er, vi kan sammenligne dem med hverandre og velge det beste. Leverandørene bærer selvfølgelig ved til bålet. Men vi har masse erfaring for at det å velge verktøy først fører galt av sted: Here´s the Solution, what´s your Problem?

Mange ledere i forvaltningen innser dette, men det å snakke om verktøy beroliger de utålmodige. Da skjer det i hvert fall noe, tenker de. Dessuten er lederne vant til å nærme seg utfordringen top-down. Først er det målsetninger og planer som skal formuleres, deretter skal konsensus oppnås. Når dét er gjort (langt om lenge) er tiden kommet for å finansiere og bemanne et pilotprosjekt. Så starter arbeidet. Ett eller to år etter at målsetningene var artikulert foreligger kanskje noen resultater, men i mellomtiden har verden gått videre.

Prosessdrevet

Dette er selvfølgelig satt på spissen, og der står det støtt. Offentlig sektor er prosessdrevet. De ansatte får opplæring i hvordan arbeidsoppgavene skal utføres og klar beskjed om at rutinene ikke skal fravikes hvis de vil ha et langt liv i Riket. Reguleringer og ansvarliggjøring er prioritet nummer 1. Mye av informasjonen skal holdes hemmelig eller være tung å få tak i. Språket skal virke avskrekkende. De lange tankene skal ikke tenkes nede i organisasjonens buk, det har man andre folk til høyere opp. Overraskelser liker forvaltningen dårlig.

Dette er ikke det minste rart – forvaltningen saumfares i ett kjør av sjefer over alle sjefer, departementer, opposisjonspolitikere, journalister, forskere og året etter av Riksrevisjonen. De ansatte lever i et akvarium. En ubetenksom uttalelse kan bli en potensiell bombe. Gjør en ansatt feil, kan det i verste fall gå ut over den politiske ledelsen. Stortinget forholder seg bare til statsrådene, det er de som må tåle steken eller få sparken. Sterk intern kontroll er derfor en selvfølge.

Inn fra høyre (for all del: ikke fra Høyre!) kommer sosiale media som representerer den stikk motsatte kulturen. Fritt frem, det er brukerne som bestemmer. Den unge "Generasjon Y" bestemmer mest. La dialogen flyte, på tvers av organisasjoner. De bruker det de liker, forkaster det de ikke liker, er sjenerøse med å fortelle om seg og sitt. De vil være der deres venner er, uansett hvor de jobber. Dessuten er de frekke i kjeften.

Verktøy og samarbeidsmodeller forandrer seg hele tiden. Brukerne er illojale. De forlater en plattform og dukker opp på en annen. Det er den store åpenheten som råder, å si at "det får du ikke lov til" er tabu.

Dilemma

Det er to kulturer som barker sammen her – den som planlegger først og kontrollerer etterpå og den som ønsker å være fri som fuglen. Den som har bruk for sterk styring og den som mest av alt misliker overstyring. Det forvaltningens ansatte skriver skal først og fremst være riktig. I sosiale media kan man skrive hva man vil, riktig eller galt, bare det er interessant. Det er et skikkelig dilemma.

Et dilemma er som kjent et problem som har minst to løsninger, men ingen av dem er særlig spiselig. Hva skal offentlig forvaltning gjøre i sakens anledning? Å åpne offentlig forvaltning for sosiale media kan føre til uforutsigbare konsekvenser, å ikke gjøre det vil skape sterk misnøye hos dem man ønsker å vinne. Er en halvåpen løsning tenkbar? Kan du se den?

Løsningen kan selvfølgelig ikke være teknisk. Den beste plattform løser ingen verdens ting fordi plattformer kommer og går. Svaret må være kulturelt: Mer makt til brukerne og likevel beholde kontrollen. Selvfølgelig må løsningen være politisk akseptabel, og som Rune Slagstad skrev en gang "politikk er langsom boring i tykke planker". Det er langt frem.