Se min kjole

Se min kjole

KOMMENTAR: Jeg har lite til overs for "nettsamfunn", men de innvarsler en revolusjon i hvordan vi vil utføre kunnskapsarbeid.

Jeg har lite til overs for "nettsamfunn” som Facebook og MySpace. For meg er de triviale scener der jålebukker iscenesetter seg selv. De utstråler juks og grenseløs ekshibisjonisme – se hva jeg holder på med, se hva jeg har på meg. Stygge er de óg.

Det er først og fremst graden av detaljering jeg misliker. "Nå spiser jeg fiskekaker, snart skal vi på party hos Thomas og det blir så gøy!!" Puritaneren i meg reagerer mot all denne selvutlevering, tilrettelagt med stygge fotografier fra en mobil. Hvem kan være interessert i alt dette ekle tøvet, tenker jeg. Har de ikke noe bedre å foreta seg? De må lære å stå opp om morran, mumler jeg. All denne networking som amerikanerne har døpt not-working.

Men jeg er ikke mye bedre selv. Jeg har en stund vært medlem i to nettsamfunn, Plaxo og Linkedin, begge beregnet på voksne, profesjonelle folk. Der får jeg ikke vite hva mine bekjente spiser til middag, men at de har skiftet jobb eller interesser. Kommunikasjonen foregår ikke time for time, til alle døgnets tider, men uke for uke. Det skjer ikke mer i vår alder enn at det holder i massevis. Synes en gammel brilleugle.

Informasjonsdeling

Men det er én ting som spesielt Facebook har vist oss. Det er blitt uhyre lett å laste opp all slags informasjon som så kan deles av mange. Og det er blitt like lett å legge til nye små applikasjoner etter at Facebook åpnet sin plattform på vidt gap. Det hevdes at det finnes 14 000 eksternt utviklede applikasjoner rundt Facebook.

Modellen minner om åpen kildekode-sfæren. At mange av applikasjonene er skrullete og helt unødvendige er sant. Men at det går an å få til en så omfattende global infrastruktur imponerer meg. Jeg tenker tilbake på den tiden vi holdt på med "gruppevare" – hvor krøkkete det da var å opprette fleksible samarbeidsrelasjoner innen en bedrift. Nå går det i en fei.

Jeg tror at nettsamfunn peker frem mot en ny måte for å organisere kunnskapsarbeid. I løpet av de siste hundre år er bedriftene og etatene blitt stadig bedre til å organisere, og i stor grad automatisere, rutinearbeid. Arbeid som lar seg beskrive i klare regler og sekvenser. Dette er hva databehandling dreier seg om.

Organisering

Om ti år vil det meste av rutinearbeidet være helautomatisert. Fra en teknologisk synsvinkel er dette et velutforsket og modent område. Forbedringene her er konsentrert rundt kvalitet og kostnader. Det som ikke lot seg gjøre i går, vil kunne gjøres i dag eller i morgen. De store utfordringene ligger på det organisatoriske og politiske plan.

Nå flytter oppmerksomheten seg til informasjonsbehandling, og det komplekse samarbeid den krever. Det er stor forskjell på data og informasjon. Informasjon er kommunikasjon. Informasjon er en melding fra en sender til en eller flere mottagere. Det handler alltid om noe som de involverte har interesse av. Data er permanent som hermetikk, informasjon er ferskvare. Data er fakta som bør være riktig, mens informasjon godt kan være sann, usann eller vridd. Data er nøytrale, informasjon har alltid en hensikt. Informasjon er data som mennesker forstår og gjør noe med.

Epost, kalendere og instant messaging har vært viktige muliggjørere for informasjonsbehandling, de har fått opp omløpshastigheten. Mobilitet øker hastigheten ytterligere, nå kan vi virkelig snakke om "real time". Samarbeidsløsninger ("collaboration support") som Lotus har brakt mye godt med seg.

Så kom Business Intelligence, kunnskapsforvaltning og søkning. Nå klarer vi å håndtere informasjon nesten like bra som data. Sett i dette perspektiv vil såkalt "sosial" programvare og nett, som danner underlaget for nettsamfunn, bety kronen på verket.

Ubegrenset kapasitet

Foreløpig kan bedrifter og etater bare misunne den fleksible, lettvinte måten nettsamfunn klarer å ta imot og gjøre informasjon tilgjengelig. Tekster, bilder, videoer, musikk - hva som helst. Millioner av mennesker verden over kan delta. Kapasiteten synes ubegrenset. Nye applikasjoner dukker opp daglig. De systemer som bedrifter kaller KM, knowledge management, er trøtte sinker i forhold.

Jeg må selvfølgelig passe kjeften min nå. Jeg vet at den store utfordringen i KM er informasjonskvalitet og sikkerhet. Nettsamfunn inneholder enormt mye skitt og lite kanel. Og det er ingen som rydder og fjerner. Jeg vet det. Det jeg snakker om er det nye paradigmet som Facebook, MySpace og Google har brakt til verden. Jeg tror at vi er vitner til en revolusjon innen informasjonsbehandling. Vi får vel se.

hidas@online.no

Sosiale Medier