Sprekk og sprekk, fru Blom

Sprekk og sprekk, fru Blom

Aftenposten hadde et helsidesoppslag 4. mars: "Offentlig IT-sprekk for 6 milliarder hvert år". Enten kilden Simula eller Aftenposten har surret saken ordentlig til.

Kilden til oppslaget var en fersk undersøkelse fra Simula Research Laboratory på Fornebu. Ifølge artikkelen koster it-utvikling i offentlig og privat sektor 60 milliarder kroner i året. Rask hoderegning viser at tallet er helt urimelig.

Det finnes ca 5.000 IT-konsulenter i Norge, kanskje færre etter at mange har fått sparken de siste par årene. Går vi ut fra en snittomsetning på 1 million i året, blir summen 5 milliarder kroner. Det stemmer godt overens med statistikker fra Gartner og IDC. I tillegg kommer lønnskostnader for utviklere som er ansatt hos kundene. Ingen kjenner den summen, men den er neppe over konsulentkjøpet. Det vil si at it-utvikling koster Norge ca 10 milliarder i året, ikke 60.

Ikke nok med det. Undersøkelsen gjør flere tvilsomme grep. Den påstår at de 60 milliardene kan deles i tre. Planlagt investering er 31,4 milliarder, overskridelser 24,6 og rene tap, dvs prosjekter som det aldri blir noe av, er 4 milliarder. Det er uklart hvordan den påståtte "sprekken" på 6 milliarder relaterer seg til disse svære tallene.

Offentlige prosjekter får langt større overskridelser enn de private, påstår Simula. Problemet med logikken her er hva man definerer som overskridelser. Eksemplet i artikkelen er et prosjekt som var budsjettert med 100, men kostet 167 millioner. Differansen på 67 millioner kalles overskridelse - hvis man altså tror at verden er så enkel. Alle tilleggsbevilgninger blir gruppert i den haugen.

Å budsjettere it-prosjekter har alltid vært vanskelig. Årsaken er at verden forandrer seg mens prosjektene pågår. Disse forandringene er uunngåelige, de må aksepteres, ikke brennemerkes som sprekk. Aftenposten skriver at "de offentlige kundene gjør for dårlig forarbeid når de lager kravspesifikasjonen og inngår kontraktene". Avisen anbefaler at kundene skal lage meget detaljerte kravspesifikasjoner i starten av prosjektet og deretter følge dem til punkt og prikke. Denne tankegangen gikk ut på dato for ti år siden.

Moderne systemutvikling erkjenner at prosjektene skyter på et bevegelig mål. De skal levere det kundene har bruk for når prosjektet er slutt, ikke det man trodde de skulle ha da det startet. Et utviklingsprosjekt er en læreprosess for alle involverte, både for dem som bestiller og dem som leverer. Når bestillerne ser hva som skjer og får økt innsikt, gir de nye signaler til utviklerne. Jobben kan bli større (en sjelden gang mindre) eller få en litt annen retning. Noen ganger er forandringene så store at det er best å stoppe prosjektet. Utvikling er et annet ord for risiko.

Den fornuftige måten å utvikle nye systemer på er å starte med å definere, presist og uttømmende, hvilke gevinster man er ute etter og hvordan it kan hjelpe til å nå dem. Deretter setter man rammer, planlegger løpet og detaljspesifiserer første fase. Den skal levere konkrete resultater som det går an å evaluere. Fase 1 blir gjennomført. Bestillerne vurderer hva de har fått og bestemmer seg for hvilke justeringer som skal gjøres før fase 2 settes i gang. Slik går man frem, fase for fase. Dette er grunnkonseptet bak den populære PS2000-gjennomføringsmodellen fra Dataforeningen. Spesifikasjonen eller arbeidsplanen må hele tiden holdes oppdatert og relevant. I en sånn modell er det vanskelig i etterkant å skille mellom fornuftige justeringer og klanderverdige overskridelser.

Det er innlysende at offentlig sektor, spesielt statsforvaltningen, har større problemer med å kjøre utviklingsprosjekter enn de private. Det kommer av at politiske prioriteringer plutselig kan forandre seg. De gamle slagordene blir tatt ned, nye kommer opp på veggen. Det som én statsråd postulerer som det viktigste, kan bli nedprioritert av hennes etterfølger. Det gjelder selv om det samme partiet beholder makta.

Vi har visst lenge at det ligger en god del verdiløs ressursforbruk innen it-utvikling. Vi vet fortsatt ikke hvor stor del. Men Aftenposten kliner til: "Data- og kommunikasjonsteknologi er blitt en del av vår hverdag. Da bør det kreves like stor kontroll med it-kostnader som med andre typer investeringer."

Jasså du? Det bør også kreves grenser for banal moralisering.