Teknologiens verste fiender

Natt til 1. juni 2004 slukket den siste lovlig konsumerte sigarett på et norsk serveringssted. Brorparten av befolkningen var imot forbudet. Det var store protester, grensende til opprør. Håndhevelsen av forbudet ble spådd å være umulig. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten var den store skurken.

I dag er det mange som ikke kan forestille seg at det en gang i tiden var lov å røyke innomhus på offentlige steder, og langt mindre at det få år tidligere var egne røykeseksjoner på fly.

For enda lengre siden, i årene 1811-1814, drev maskerte menn hærverk på tekstilmaskiner i England. De fikk navn etter sin mystiske leder, Ned Ludd.

Fremdeles brukes ofte ordet «ludditter» som en betegnelse på mennesker som sloss med nebb og klør mot endringer som følge av teknologisk utvikling.

Jeg har en følelse av at vi om få år kommer til å snakke om røykeloven, de britiske maskinhaterne og kampen mot DAB-radio i samme åndedrag.

Vi kommer til å undre oss over at oppegående mennesker, mange av dem teknologer, med stor tyngde, et rasende, brennende engasjement og mange bitre ord brukte så store ressurser å bekjempe digitalradio.

Kritikken mot NRKs innføring av DAB-radio slik den høres i dag er først og fremst at vi i Norge ikke gjør det samme som alle andre. Argumentene er som hentet fra middagsbordet i en familie med tenåringer. «Det er ingen andre som må hjem klokken 12», sier tenåringen. «Det er ingen andre land som slukker FM-nettet», sier DAB-luddittene.  

«Nei vel, men sånn gjør vi det her», svarer foreldrene.

(Noen av dem.)

Personlig har jeg strengt tatt ingen mening om DAB er den rette eller gale løsningen, selv om jeg tillater meg å tvile på at det er galt. Men jeg stusser over at det er lagt så mye prestisje i å bekjempe det fra organisasjoner som burde ha viktigere ting å tenke på. Jeg tenker spesielt på Ikt-Norge som lenge fremstod som en innbitt ludditt med tidligere generalsekretær Per Morten Hoff i spissen.

Hadde det vært en offentlig institusjon som hadde sporet av så totalt, ville folkeopinionen reist seg – kanskje med Ikt-Norge som fanebærer – og krevd granskning.

Overgangen til DAB er forståelig nok irriterende for de som ikke lenger får inn signaler. Men det går over, det ordner seg, vi overlever, akkurat som vi overlever barnesykdommene i det nye operativsystemet.

Kostnaden vi påføres som følge av dette er dessuten marginale sammenlignet med endringskostnadene ved en ny mobiltelefon eller PC eller – som jeg har irritert meg sterkt over, de stadig nye Fitbit-modellene som hver og en har sin egen ladeenhet.

Sånn sett syns jeg Ikt-Norges krefter kunne vært bedre brukt til å få medlemmene deres til å slutte den urimelige melkingen av kundene sine.

Jeg vet som sagt ikke om DAB er rett eller galt, jeg greier rett og slett ikke å bry meg så mye, men det motet NRK og dets støttespillere blant politikerne har utvist ved å tvinge gjennom en totalovergang til DAB syns jeg det står respekt av.

Bare det at de har gjort det tross motstanden forteller meg at det sannsynligvis er fornuftig.

Og hvis det ikke er det, får vi bare finne frem bløtkake og champagne og – i innovasjonens ånd – feire feilene og lære av dem.

«Dette var bare helt feiltastisk! Skål!»