Kabel og fiber kjører fra adsl

Kabel og fiber kjører fra adsl

Norsk bredbåndsutbygging domineres av ADSL. Men galopperende krav til båndbredde gjør at kobberkabelen sliter med å holde tritt med koaks og fiber.

I 2004 sa daværende teknologidirektør i Telenor, Berit Svendsen, at hun trodde DSL-teknologier (Digital Subscriber Line) ville gi oss 100 megabit per sekund over kobberkabler før hun ble pensjonist. Sannsynligvis får Telenor-direktøren rett i at ingeniørene de neste 20 - 30 år vil klare å presse tresifrede megabit-tall ut av det gamle telefon-nettet.

Men foreløpig er ADSL 2+, med maksimal båndbredde på 24 megabit per sekund oppstrøms og én megabit nedstrøms, det beste teleoperatørene kan tilby folk flest. I dag holder det til det meste, kanskje bortsett fra ip-basert tv (IPTV).

Spørsmålet er om det er folks båndbreddebehov eller ingeniørenes evne til å videreutvikle DSL som kommer til å øke raskest i årene som kommer. Stadig flere røster hevder at behovet vokser raskere enn det de gamle telekablene klarer å ta unna. Blant annet skriver analyseselskapet Ovum i en fersk rapport at kundenes krav om IPTV fører til at operatørene må investere mer i fiber.

Trøkk i markedet

DSL-operatørene følger naturligvis teknologiutviklingen nøye. Telenor har blant annet fattet interesse for Passive Optical Networks (PON).

PON er gammel og utprøvd teknologi som finnes i mange ulike varianter (telefoni, ATM, bredbånd, Ethernet og Gigabit). I Japan og Korea er PON mye brukt. I den siste tiden er PON, og særlig GPON (gigabit PON), blitt populær også i andre deler av verden. Flere europeiske operatører har etablert større pilotprosjekter. Telenor nøyer seg foreløpig med å flyte på andres erfaringer

Gigantutbyggingene til de amerikanske operatørene Verizon og AT&T (tidligere SBC), som fører til at flere titalls millioner amerikanere får fiber helt hjem, gjør at prisen på PON-utstyr har falt kraftig. I USA kan fiberen spinnes rundt eksisterende kobberkabel, som går i luftstrekk. Her i landet gjør offentlig regelverk at operatørene må finne seg i å grave.

- På utstyrssiden er det skikkelig trøkk i markedet. Det gir billigere utstyr. Men det er gravemaskin som er dyrt, understreker Jan Helge Høgvoll, som arbeider med nettutvikling i Telenor.

Uten strøm

Den viktigste fordelen med PON er at de aktive komponenter, altså utstyr som trenger strøm, kan stå 20 kilometer fra abonnenten. Til sammenligning krever de raskeste DSL-variantene aktivt utstyr helt ned til et par hundre meter fra kunden.

PON krever riktignok passive splittere på abonnentlinjene. Men dette er små komponenter på størrelse med to fyrstikk-hoder, som plasseres rett på kabelen.

Den største fordelen med PON er likevel nærmest ubegrenset båndbredde. Dagens G-PON gir 2,5 gigabit per sekund mot kunden, og 1,2 gigabit per sekund opplastingshastighet. Denne båndbredden vil riktignok vanligvis deles på 64 abonnenter. Men det er ingenting i veien for å splitte linjen på færre.

Dagens nettstruktur kan brukes til ulike PON-varianter. De optiske fibrene kan også kombineres med parkabel eller koaks det siste stykket ut til kunden. Det gjøres blant annet i USA. Og ved å sette inn ny splitter og nytt brukerutstyr hos abonnenten, kan nettet oppgraderes til nye varianter, som WDM-PON (Wavelength-division multiplexing).

- Hver husstand får sin egen bølgelengde, forklarer Høgvoll.

Med WDM-PON kan hver bruker få 100 gigabit per sekund.

Ethernet

Ifølge Jan Helge Høgvoll passer PON svært godt for teleoperatører som vil legge fiber helt hjem, såkalt Fiber to the home (FTTH). Foreløpig nøyer Telenor seg med å legge fiber ved siden av kobberkabelen til de omtrent 25.000 boenhetene som bygges i Norge hvert år.

I Norge er det kraftbransjen som er ivrigst på fiberlegging. De bruker ikke PON, men fiberbasert Ethernet. Det betyr at ip-svitsjer med optisk grensesnitt plasseres relativt langt ute i abonnent-nettet.

Da kraftselskapene begynte å legge fiber, dominerte Ethernet. Etterhvert som konkurransen fra PON er blitt tøffere, har også optisk Ethernet-utstyr blitt billigere. Lyse Tele er blant selskapene som fortløpende evaluerer ulike optiske løsninger.

- Vi er kommet til at PON ikke er konkurransedyktig målt i kroner per kunde, sier Eirik Gundegjerde, direktør i Lyse Tele.

Lyse tilbyr bredbånd med inntil 50 megabit båndbredde. Ifølge Gundegjerde kan PON og Ethernet leve side om side, og de kan gå over til PON dersom det viser seg regningssvarende.

PON leveres av produsenter som Alcatel, Huawei, Siemens, Ericsson (Marconi) og ZTE.

Mer symmetrisk

Også kabel-tv-bransjen utfordrer DSL-markedet. Etterhvert vil båndbredden det er mulig å oppnå med koaks-kabel, bli et viktig konkurransefortrinn.

Get, tidligere UPC, gikk nylig i gang med testing av utstyr som er laget i henhold til den ferske standarden DOCSIS 3.0 (Data Over Cable Service Interface Specification). Holder teknologien det den lover, kan Get allerede neste år levere båndbredder på over 100 megabit per sekund over koaksialkabel. Over tid er 300 megabit per sekund innen rekkevidde for de 500.000 hustandene som er, eller kan bli, knyttet til selskapets nett..

Men allerede i dag kan Get med sine 26 megabit per sekund tilby større båndbredde enn operatørene som tilbyr ADSL 2+. Ikke minst opplasting på tre megabit, som etterhvert kan økes til åtte - ti megabit per sekund, sliter Telenor og andre teleoperatører med å matche.

- Vi tror kundene kommer til å etterspørre mer og mer symmetriske dataoverføringshastigheter, sier Øyvind Husby, direktør for samfunnskontakt i Get.

Get bruker fiber i kjernenettet og koakskabler det siste stykket ut til kundene. Ip brukes som bærer for alle tjenester. Men hverken telefoni-tjenesten eller tv-sendingene, som kommer i tillegg til bredbåndskapasiteten, er ip-baserte. Ifølge Husby er DVB-C (digital tv for kabel) fortsatt et bedre alternativ for tv.

Les om:

Telekom