Løgn, bedrag og bredbåndspolitikk

Løgn, bedrag og bredbåndspolitikk

Kommentar: Regjeringen sier alle husstander i landet snart har tilgang til bredbånd. Det er en sannhet med store modifikasjoner.

Regjeringen har stolt varslet at de innen overgangen til 2008 vil være i mål med å bygge ut bredbånd til alle husstander i landet.

Det er fortsatt noen hvite flekker på dekningskartet, men prosentandelen skal stige fra 98,5 til 99 innen 31. desember 2007. Likevel er det slik at bra bredbånd fortsatt er mangelvare for svært mange i distrikts-Norge.

Hvorfor? Jo, regjeringen har nemlig ikke definert noen spesifikk nedre grense for overføringskapasitet når de snakker om bredbånd. De har i stedet tatt en «bruksorientert tilnærming» og definert det som et «toveis kommunikasjonsnett som kan overføre ulike former for data som tekst, lyd og levende bilder og som må kunne bære nye tjenester og tillate at flere bruker nettet samtidig». Sjekk selv på regjeringen.no.

Dette er svada. Tallene inkluderer dermed det som så flott kalles mobilt bredbånd; HSDPA, UMTS, Edge og CDMA450 (les ICE).

Mobilt bredbånd er ikke bredbånd

Ifølge rapporten er det kun 95,3 prosent av befolkningen som per juli 2007 har tilbud om kablet bredbåndsaksess. De resterende prosentene dekkes da av de nevnte mobilnettene. Og de resterende bor nesten uten unntak i distriktene.

Selv om hsdpa en er forholdsvis rask teknologi med store fremtidsutsikter, vil den være forbeholdt de største byene en god stund fremover. Vi skal heller ikke langt ut fra byene før umts-dekningen fader ut. Herfra er det dermed bare Edge og CDMA som kan forsyne folk med «bredbånd». Jeg kan si mye stygt om ICE, men modererer meg til å si at bredbånd er det ikke.

Når det gjelder Edge/UMTS kan dette fungere helt ok for å hente mail og surfe nettsider når du er på farten, men alle som har forsøkt, skjønner at det ikke kan betjene de voksende båndbreddebehovene til en normal husstand.

Nok om det. For flertallet av de 95,3 prosentene med kablet aksess er det snakk om ADSL. Alle med en DSLAMer som nærmeste nabo kan i dag tyne ut 24 megabit nedstrøms og 1 megabit oppstrøms fra denne teknologien. Imidlertid er det nå en gang slik at kapasiteten på denne teknologien synker i takt med avstanden abonnenten befinner seg fra telesentralen. Bor du to kilometer unna, synker maksimalhastigheten til det halve. Enda to kilometer til har du fem megabit, hvis du er heldig. Og slik fortsetter det.

LES OGSÅ: Kabel og fiber kjører fra adsl

I mange distriktskommuner har vi dermed en bråte husstander som befinner seg både fem og seks kilometer vekk fra forsyningslinjen. Disse er selvsagt med i tellingen selv om linjen da knapt kan levere en megabit i sekundet nedstrøms og 256 kilobit opp til «overføring av ulike former for data som tekst, lyd og levende bilder» og «bære nye tjenester og tillate at flere bruker nettet samtidig».

Det ville være løgn å påstå at en kommune har full barnehagedekning hvis barna kun kunne være der tre kvarter hver dag.

På samme måte er det løgn å si at en kommune har full bredbåndsdekning hvis man i praksis er avspist med en linje på 500 kilobit – eventuelt et mobilnett med så elendig responstid at tilkoblingen ikke kan betjene en normal sesjon i nettbanken. Dermed bør man først og fremst sette en klar definisjon av hvor rask en forbindelse skal være før man kan kalle det bredbånd. Derfra kan det jobbes videre med å løse nettkrisen i distriktene. Med en klar definisjon slipper vi kanskje at bredbånd blandes sammen med alt som ikke er det.

Hva med å ta Moores lov om halvlederteknologi som utgangspunkt? Denne geniale spådommen som ble fremsatt av Intels grunnlegger, sier at antall transistorer på et areal dobles hver 24. måned og medfører reduserte kostnader og høyere effektivitet i en prosessor. Loven er fortsatt gyldig selv 42 år etter.

Minimum 5 megabit

Gammes lov om bredbånd lyder slik at hastigheten må fordobles hvert fjerde år. I 2008 kan for eksempel alt over fem megabit i sekundet få lov til å kalles bredbånd. I 2012 må hastigheten være minimum 10 megabit – i takt med utviklingen ellers. Og med mindre det skjer noe dramatisk innenfor komprimeringsteknologien, er jeg temmelig sikker på at mange vil anse 40 megabit som en ren og skjær nødvendighet i år 2020.

Tilbake ved tusenårsskiftet var det helt riktig å si at en husstand med en enkelt megabit hadde bra bredbånd. Mange vil sikkert også overleve fint med denne hastigheten noen år til, men husk at vi bare så vidt har sett starten på nettbaserte tjenester og at ingen hadde hørt om Youtube før i februar 2005.

Med regjeringens diffuse definisjoner av bredbånd er det ikke vanskelig å skryte av full bredbåndsdekning. Etter min mening er det å fornekte problemene distrikts-Norge vil slite med i årevis fremover.

LES OGSÅ: Bygg ditt eget bredbånd