Foto: iStock

KUTTER NED: - Jeg har mer enn jeg trenger og betaler for kapasitet jeg ikke bruker, skriver Arne Joramo. Foto: iStock

Fra ISDN til gigabitsamfunnet

TELEKOMMENTAR: - Nå nedgraderer jeg bredbåndet på min vei inn i gigabitsamfunnet, skriver Arne Joramo.

Jeg akter nå å nedgradere mitt bredbånd, både det mobile og det faste. Årsak: Jeg har mer enn jeg trenger og betaler for kapasitet jeg ikke bruker. Men hovedårsaken er at jeg flytter fra et av landets største sameier til en leilighet i en tomannsbolig. Det er dyrt i bredbåndsammenheng.

Norge er faktisk europamester i bredbånd til villa mens svenske hevder å være det når det dreier seg om bredbånd til boligsameier. I dag har jeg 100/100 Mbps fast bredbånd og en god wifi-ruter som gjør at jeg har det også i praksis. For dette inkludert en bra TV-pakke betaler jeg 488 kroner samlet via sameiet pluss min ekstrahastighet. Jeg har sjekket en av de som kan tilby meg skikkelig bred bånd dit jeg flytter. Det ser ut til at jeg må ut med ganske nøyaktig det dobbelte i måneden selv om jeg nedgraderer til 75/15 Mbps.

På mobilsiden har jeg et abonnement hos Telenor for 599 kroner per måned som gir meg 20 GB datamengde. Ettersom jeg i bruk aldri har oversteget 5 GB i måneden, velger jeg å nedgradere til 8 GB for 449 kroner. (Jeg hadde valgt Hello om de hadde tillatt meg «Roam like Home» i EU da jeg har en god del mobil databruk i utlandet og mest wifi hjemme.)

Med disse nedjusteringer kommer jeg likevel ut samlet for TV, fast bredbånd og mobil med 370 kroner mer i månedskostnad fordi jeg flytter fra sameie til tomannsbolig.

Hvorfor nedgraderer jeg som er en innbitt tilhenger av høyhastighetsnett? Fordi jeg stort sett bor alene. Fire TV-kanaler med HD-TV tar 42 Mbit/s, med fire 4K-kanaler trenger du 80 Mbit/s. Har du 200 Mbit/s, kan du se fire kanaler med 8K. Mitt maksbehov er to kanaler samatidig.

Med andre ord er 75 Mbps nedstrøms mer enn nok for meg akkurat i dag. Det viktige er at jeg alltid er koblet opp - jeg lever faktisk av å alltid være online. Og at forbindelsen er stabil og robust. Derfor vil jeg ha fiber så nær som mulig kontakten i veggen og være tilknyttet et nett som lett lar meg oppgradere til høyere hastigheter når jeg trenger det.

Det viktige er at jeg alltid er koblet opp.

Fiber scorer best i kundetilfredshet. Det betyr mye. Som redaktør av nettavisen Telecom Revy faller det i mitt lodd å publisere hver morgen alle virkedager. Tre ganger de siste fire årene har det vært fiberbrudd om morningen der jeg bor. Da har mobilnettet vært en kjær redning. Behøver med andre ord ikke gå lengre enn til meg selv for å skjønne at når avhengigheten hos alle øker, så trenger alle tilgang til to nett i heimen: det faste og det mobile.

For øvrig: Hver uke skriver vi om fiberbrudd et eller annet sted i landet.

Her om dagen fikk jeg det betimelige spørsmålet. Hvem har bestemt å at vi skal legge lista på 100 Mbps i 2020? Vel, det var nok først EU. Så en rekke land har lagt lista der. Det avgjørende for et slikt mål er som Juncker-planen så bra poengterer: Det skal kunne oppgraderes til gigabit også. Og da står vi de facto igjen med fiberforbindelse eller HFC kabel. Kanskje G.Fast hvis du bor inni noden.

I hele min bredbåndstilværelse, det vil si siden ISDN rundt 1990, har jeg møtt argumentet om at vi trenger da ikke så høy hastighet. 4 Mbps ment Vista Analyse og Tore Aarønæs for få år siden. Vel snitthastigheten vi abonnerer på beveger seg om mot 40 Mbps nå. Halve befolkningen strømmer så det er en fryd. Om ikke delingsøkonomien helt har slått an, så har iallfall fildeling gjort det.

For operatørene er spørsmålet et annet enn hos meg som bruker. De bygger stort sett fibernett og må tenke investeringer som skal vare i 30-40 år framover, oppdatert med litt nye elektronikk. På mobilsiden iallfall åtte år før neste G.

Hva trenger jeg om 30-40 år? Sannsynligvis ingenting.

Hva trenger jeg om 30-40 år? Sannsynligvis ingenting da det heller er tvilsomt at jeg er i live da. Men er jeg mot formodning det, trenger jeg mye nett da jeg nok sitter i en omsorgsboks av en leilighet tilkoblet en haug med sensorer pluss 24-timers videoovervåkning. Med andre ord skikkelig fett bredbånd med en helt annet robusthet enn de vi har i dag.

Hvor mye øker hastighetsbehovet? Vel, snart er det 25 år siden siden jeg var med og starte Telecom Revy da på papir. Da vi åpnet 17. januar 1992 demonstrerte vi med god hjelp av TBK og Tandberg videokonferanse fra Waldemar Thranes gate i Oslo til Santa Clara i California – 2x64 Kbps = 128 Kbps. En hastighetsvekst til mitt hjemmebredbånd i dag på 781 prosent på 25 år.

Selvsagt ender vi i gigabitsamfunnet.

Arne Joramo er redaktør i Telecom Revy.

Les om: