(Illustrasjonsfoto: Anne Verschraagen/Pixabay)

(Illustrasjonsfoto: Anne Verschraagen/Pixabay)

«The ten percent community»

KOMMENTAR: Legg lista like høyt for alle, Reynir Jòhannesson, skriver Arne Joramo.

Statssekretær Reynir Johannesson har fortjenestefullt nok sagt at nå skal han lage en plan for bredbåndsdekning for de ti prosent av husstandene som ikke er omfattet av målet om minst 100 Mbps til 90 prosent av husstandene innen 2020.

De store tall

La oss først klargjøre hvem dette gjelder. I all hovedsak de som bor mest spredt her i landet. Og det dreier seg altså om henimot 250.000 husstander - 500.000 mennesker - om vi framskriver befolkningsutviklingen henimot 2020. Det er ikke enkelt å kostnadsberegne investeringene for at alle skal få tilbud om 100 Mbps eller mer fordi prisen reduseres stadig ved at fibernodene og transportnettene kryper stadig lengre ut i distriktene. Men et omtrentlig anslag kan være 50.000 per husstand hvilket gir 12,5 milliarder. Med en tredeling som statstilskuddene mellom lokalsamfunn/beboerne, operatører og staten i dag er basert på dagens tilskuddsmodell, betyr det ca. fire milliarder statlige kroner. Den uinnfridde søknadsmassen hos Nkom på ca. en milliard kroner samlet over de to siste årene, viser at både lokalsamfunn og operatører er villige til å ta sin del av spleiselaget.

Urovekkende signal

Om sin plan for «The ten percent community» har Reynir Johannesson uttalt følgende på et møte med IKT-Norge gjengitt i Inside Telecom: «Vi må ha en strategi for hvordan vi kan øke hastigheten også for dem som befinner seg blant de ti prosentene som ikke omfattes av tilbudet. Kanskje de kan få 30 eller 50 Mbit/s, selv om de ikke tilbys 100 Mbit/s.»

Sagt på en annen måte sier statssekretæren her: Det blir for dyrt å gi alle høyhastighetstilbud. Derfor må vi akseptere at de 10 prosent som bor mest spredt får nøye seg med annenrangs bredbånd - radioaksess - ADSL - satellitt - kun mobilnett.

I mine ører er dette en særdeles god oppskrift på et klassedelt digitalt samfunn der en halv million bygdefolk blir satt på sidelinja. Er det dette vi ønsker? Eller kanskje ønsker vi at flere flytter til tettsteder som i Sverige?  Produktiviteten er jo større i byene.

Nkom la nylig fram en statistikk som viser at andelen med radionett synker. Og realiteten er at de som har kun det, ofte med hastigheter på fire Mbps – i beste fall 30-30 Mbps - er særdeles misfornøyd. Jeg var nylig på besøk der jeg vokste opp, i Salangsdalen i Bardu. Der har de radionett som kundene forteller meg er for sakte til streaming og temmelig ustabilt. Nå samler de inn penger for å få fibernett. Operatøren der, Nordix Data (nå eid av Telenor), innså for flere år siden at det var fiber de måtte satse på. De er ikke den eneste lokale operatøren som har skjønt akkurat det.

Hvis politikerne vil opprettholde bosetting spesielt i «dalstrøka innafor» og levende bygdesamfunn i Norge, kan de ikke skape digitale avkroker og kommunikasjon for lokalt næringsliv og bosetting som fortoner seg som skogstier sammenliknet med motorveiene vi som tilhører «The ninety percent community» ferdes på.

Ekomplanen bør sette klart mål

Det er bra at ekomplanen setter 90-prosent-målet - omsider. Saken er at det målet vil nås stort sett med operatørinvesteringer og dagens offentlige investeringer. Jeg forutsetter da at man regjeringen manner seg opp til å lage en graveforskrift inkludert gebryrregime ens for hele landet og at partene greier å komme seg ut av kobberkrangelen og får utnyttet det potensialet.  Det koster staten lite. Prisverdig er det også at planen skjermer operatørens investeringer.

Men ekomplanen som nå behandles i Stortinget, bør selvsagt formulere en klar og forpliktende målsetting for de siste ti prosentene også. Det betyr å sørge for at alle i realiteten får fiber helt fram eller iallfall på veien like ved (VDSL vektoring). Når dette ikke adresseres i forslaget til ekomplan er det selvsagt fordi regjeringen vet at det forplikter til statlige investeringer mye større enn hittil. Det er også urealistisk å snakke om at dette skal skje før 2020. Men jeg tror følgende klare formulering bør innarbeides i ekomplanen:

«Stortinget har også en målsetting om at alle husstander i Norge innen 2025 skal ha et tilbud om høyhastighets fast bredbånd med minimum 100 Mbps nedstrøms kapasitet. Regjeringen pålegges å lage en konkret plan innen ett år for dette inkludert mulige effekter av samordning med kringkastingsnett og nødnett.»

Javel, det vil koste noen milliarder, men fra det offentliges side langt færre enn bare de to praktbyggene i Oslo som er under bygging (Lamda og Deichmann) og som jeg går forbi hver dag på vei til jobben. Ikke noe galt om de to byggene. De har sin berettigelse. Men det har også digitale motorveier til bygdene. Det fine med de digitale motorveiene er at de i det store bildet er rimelige nok til at alle kan få det. (Jamf. prislappen for fysiske motorveier f.eks. E18 vest for Oslo).

Disse nervetrådene som er selve grunnmuren for en velferdsteknologi som kan spare 23 statlige milliarder årlig i 2040, som kan gi basis for desentral næringsutvikling og som kan lette presset på boligprisene i byene og et levende kulturlandskap. Vi har en langsiktig transportplan for vei, bane og fly – hvorfor ikke også de digitale motorveiene?

Arne Joramo er redaktør i Telecon Revy.