Alt annet enn nøytralt

Det er noe med å være gammel monopolist. Små ordvalg tillegges større vekt, det å operere nær regelverkets randsoner oppfattes mer suspekt, og brannslukkingsarbeidet etterpå tar lenger tid for de tidligere eneveldige enn for alle andre.

Bare spør Telenor, som i noen hektiske og forvirrende timer måtte tåle status som nettnøytralitetens norske bøddel med sin "hemmelige" Netflix-avtale – helt til mange nok kremtende innså at hele telebransjen faktisk følger noenlunde samme praksis.

Om sosiale medier er noen indikasjon, var det stemning for å hente fram fakkel og høygaffel og marsjere mot Fornebu i det frie internetts navn. Men på tross av at faren ble raskt avblåst, vegrer mange seg for å sette høygaffelen tilbake helt innerst i skapet igjen.

Den borgerlige regjeringen skjønner nok fremdeles ikke hvorfor et tilsynelatende harmløst forslag som ikke reverserer abortloven, kunne mønstre 15.000 mennesker på Youngstorget på 8. mai fordi folk flest nettopp vil verne om abortloven.

Enkelte temaer holder det å være i nærheten av for å provosere, og i it-bransjens, til sammenligning udramatiske sandkasse, er nettnøytraliteten en slik sak: «Ikke rør den!»

Telenor utstråler til tider et inntrykk av at nettnøytralitet er noe som litt motvillig etterleves på Fornebu. Kanskje er det fordi publikum "er redd for all diskusjon om å prioritere trafikk" (kommunikasjonssjef Jørn Bremtun), eller ikke ukritisk deler Telenors mål om å "inngå direkte eller indirekte avtaler med innholdsleverandører av kapasitetskrevende innhold" (Telenor-sjef Berit Svendsen) - eller ikke kjøper alle premissene bak utsagnet "det er et sunt prinsipp at de som er storbrukere av video over internett betaler for dette, framfor at bredbånd skal blir dyrere for alle" (Bremtun igjen).

Det er betryggende at Telenor holder seg "innafor", som det heter i dagens artikkel. Men det er heller ikke helt uten grunn at nettopp den tidligere monopolisten følges med ekstra vaktsomme nettnøytralitetsøyne – i dag og i morgen.